Nicolai Gedda – til minne!

8. januar i år døde en av det tjuende århundrets mest allsidige lyriske tenorer, og det har ikke blitt spesielt lagt merke til her på berget, så vidt meg bekjent. Den svenske tenoren Nicolai Gedda døde i sitt hjem i Sveits 91 år gammel. Gedda ble født av ubemidlede foreldre 11. juli 1925 og ble seks dager gammel tatt hånd om av en søster av faren. Det skulle vise seg å være en heldig handling. Denne tanten giftet seg noen år senere med en russiskfødt sanger som var medlem av et de mange Don Kosakk-kor som vandret rundt i de nordiske områdene. Han lærte lille Nicolai, som tidlig viste stor interesse for musikk, det mest elementære når det gjaldt sang, og fem år gammel sang gutten rent og spilte akseptabelt klaver.

I 1929 flyttet familien til Leipzig, der stefaren ble kormester for et russisk-ortodox-kor. Vesle Nicolai viste stort talent for språk, og i tidlig alder snakket han svensk, russisk og tysk. Senere tok han lett til seg både engelsk og fransk. På grunn av en viss Herr Hitler fant familien ut at de måtte rømme Tyskland og dra tilbake til Sverige i 1934. Etter endt skolegang fikk Gedda seg en jobb i en bank, inntil en fyr fra et av Stockholms symfoniske orkestre anbefalte ham å ta sangtimer. Han ble

presentert for den kjente tenoren Carl Martin Øhman og det endte med at han ble antatt ved Det kongelige musikkakademi i Stockholm.

Tingene begynte å ta fart, og 26 år gammel debuterte han i Adolphe Adams «Le Postillon de Lonjumeau». Og arien med den beryktede høye D-en satt som skudd. Han ble «The talk of town». Flaksen var at den innflytelsesrike produsenten Walter Legge, mannen til Elisabeth Schwarzkopf fikk høre ham, og før Gedda visste ordet av det, hadde han kontrakt med EMI. Legge sendte også spontantelegrammer til Karajan og intendanten ved La Scala, Ghiringhelli, og hans internasjonale karriere skjøt fart. Etter debuten i Milano, som Ottavio i «Don Giovanni» under Karajan, meldte Paris, London og selveste The Met seg. Alle ville høre ham i glansrollen «Faust».

Legge kalte Gedda verdens beste Mozart-tenor. Men han eksellerte i alt han grep fatt i. Italiensk «bel Canto», Verdi, Puccini, det lyriske franske, russisk tyngde, tysk romantikk, operette, alt av kirkemusikk, særlig Bach. Lieder av enhver sort. Alt fremført med upåklagelig stilsans. Han utviklet et solid scenisk talent, og han valgte sitt fag med omhu. Han droppet Wagner, og karrieren varte i over 50 år.

Når det gjelder Geddas artistiske talent, er det blitt beskrevet på følgende måte: Viden beundret for sin følsomme musikalitet, hans mesterlige vokale kontroll og feilfrie uttale og forståelse av europeiske språk. Herr Gedda var i besittelse av en lyrisk tenorstemme som glitret som sølv, men som også eide en sjelden varme. Han var allestedsnærværende når det gjaldt plateinnspillinger, og forble fast gjest ved alle de store operascene. Han skapte furore med sin Berlioztolkninger. Godt han sluttet å telle penger.

Nå er han altså borte. Og en hel verden sørger.