Nyheter

Kjent og ukjent ballettmusikk

Som gammel vandrer i platebransjens midte, blir man stadig gledelig overrasket over hyggelige gjenutgivelser av innspillinger som man aldri hadde drømt om at ville finne sin vei tilbake til backkatalogene.

The Art Of The Prima Ballerina

London symfoniorkester

Dir.: Richard Bonynge

Eloquence 480 4874 (2 CD)

Skarpskodde interesserte lesere har de siste par årene ofte smilt fra øre til øre over alle perlene som har dukket opp igjen. Ukens utvalgte er et klassisk eksempel. Ekteparet Joan Sutherland/Richard Bonynge ble et radarpar i så henseende. Hun som en «klassisk» nysgjerrigper innen faget «Bel Canto», han som en slags vitenskapelig assistent snusende rundt i gamle arkiver for å finne nytt «gammelt» stoff. Noe som ofte resulterte i innspillinger av komplette operaer og ukjent ballettmusikk av den glemte sorten. En av Sutherlands første triumfer var samlealbumet «The Art of the Prima Donna». Dette ble etterfulgt etter en stund av en ballettantologi, «The Art of the Prima Ballerina». Formet som et portrett av den berømte ballerinaen Alicia Markova.

Her blir vi konfrontert med musikalske perler som Leon Minkus berømte «Pas des Deuxer». Fra «La Bayadere» og «Qon Quixotte», en flott Pas de trois av Riccardo Drigo, han som er mest kjent for «Serenade» fra «Harlequins millioner». Hele tida med referanser til andre store stjerner som Marie Taglioni, Anna Pavlova og Margot Fonteyn. Henvisninger til store, legendariske koreografer som Petipa, Frederic Ashton og August Bournonville og hans store Pas de Deux, fra «La Sylphide», og Burgmüllers berømte «Bonde-pas de deux» fra Adams «Giselle». Innslag fra Rossinis «William Tell» og Donizettis «La Favorite». Pariserne måtte som kjent ha ballett i alle produksjoner. Et kreminnslag er en «Pas de quatre» av Cesare Pugni. Og så er det ikke til å unngå kjente scener fra de tre store Tsjajkovskij-ballettene, inklusive «Blå fugl» fra «Tornerose».

Alle disse musikalske smykkene samlet på to CD-er betyr masse sjarm og glad musikk, og Richard Bonynge er en mester i dette repertoaret. Det er bare å dra fram godstolen og et glass «Cremant» og sette seg til for å nyte. Så kanskje det dukker opp mer i neste runde. Det er som dere vet mye å ta fra. CD-ene akkompagneres for øvrig av et veldig omfattende teksthefte, med masse opplysninger av historisk interesse, og sprettent og opplagt spill fra London Symphony Orchestra. Ikke bare stor musikk, kanskje, men mye å glede seg over.

Mer fra Dagsavisen