Gledessprederen

A. DVORAK: Store kammermusikkverker

Wieneroktetten

Janacek-kvartetten

(Australian Eloquence 480 2375) (2 CD)

Han er av mine desiderte komponistfavoritter, men bærer ikke den største anerkjennelse blant velbeleste og kunnskapsrike «forståsegpåere». Jeg godkjenner at Smetana gjelder som den tsjekkiske musikkens far, med verker som Moldau, «Den solgte brud» og den selvbiografiske første strykekvartetten «Fra mitt liv». Men de «store» er tross alt enige om at Dvorak populariserte den.

Dvorak var allsidig og komponerte i de fleste sjangere. Symfonier, operaer, sanger, kirkemusikk, (veldig undervurdert). Men aller mest er jeg opptatt av hans kammermusikk. Den skiller seg bemerkelsesverdig ut, selv om vi hadde store mestere på banen som Mendelssohn i forkant, Smetana, Schumann for ikke å snakke om Brahms. Vennen fremfor noen. Dvorak var ganske fattig i første halvdelen av livet, men Brahms hadde stor tro på denne bøhmiske begavelsen, og gjorde alt som sto i hans makt for å bistå sin venn med økonomiske bidrag, og var ansvarlig for at Dvorak fikk fremført flere symfonier i Wien.

Men i dag gjelder det altså en god del av hans mest berømte og elskede kammermusikk, samlet på en dobbel-CD. Sentralt står «Den nye Wieneroktetten», nå ledet av Anton Fietz, som skulle vise seg å være en fullbåren erstatter for Boskovsky. På disse to velfylte CD-ene får dere de to store kvintettene. Den i G.dur op. 77 med kontrabassen, og den berømte i Ess.dur op 97. Den første et tidligere verk enn opusnummeret tilsier. Den andre fra USA-tiden, skrevet parallelt med op 96. Kvartetten som kalles «den amerikanske». To verker som sier alt om Dvoraks sinnstilling da han, under sitt USA-opphold besøkte den tsjekkiske kolonien i Spillville i Iowa. «Pure Happiness». Videre den praktfulle sekstetten op 48, med den forrykende scherzoen, eller furianten som Dvorak bruker. Furiant er en av de mange tsjekkiske dansesatser han var så opptatt av og så glad i.

Framførelsene er i absolutt toppklasse. Wieneroktetten en smule mer wienerklassisk i klangen, enn Janacek-kvartettens noe mørkere, slaviske tonefall i «amerikaneren». Og da er det bare til slutt å nevne de fem herlige «Bagatellene» op. 47, med to fioliner, cello og det uvanlige «husorgelet», eller Harmonium, som vår kjære Anne Cath Vestly brukte som kjenningssnutt til en av sine utallige «Barnetimer for de minste».

Takk for denne eminente utgivelsen av noen av de mest medrivende og glade romantiske kammermusikkverkene som finnes. Og da får vi finne oss i at Dvorak alltid ser dyster og usmilende ut på fotografier. Gladgutten.