Nyheter

Flere «glemte» tenorer

Gode tenorer har alltid vært en stor attraksjon i operaens verden.

CD

«Great Tenor Arias»

Volume 1

Bruno Prevedi,

Gianni Raimondi

Gino Penno

Eloquence 4820292

Ta bare navn som Bjørling, Caruso, Gigli, Gedda og Tauber for å nevne noen navn fra forgangen tid. Wunderlich, Joseph Schmidt er andre størrelser som ikke hadde noen problemer med å takle det høye C. Og så har vi selvfølgelig stjerneskudd som Pavarotti og Domingo, selv om Mister D aldri vært all verdens glad i den tonen, men han hadde så mye annet å fare med. Han er fortsatt still going, nå riktignok som baryton.

For noen uker siden skrev jeg om en CD med tre såkalte «glemte» tenorer som nettopp var gjenutgitt, og de var hentet fra Deccas gamle

«backkatalog». Opptak fra femtitallet med tre stykk lovende tenorer, som vel aldri oppnådde helt den store stjernestatusen. Men du verden som de sang. Giuseppe Campora, Gianni Poggi og Flaviano Labo. Sistnevnte

gjestet vår hjemlige operascene på Youngstorget i forbindelse med noen improviserte årlige operaforestillinger. Ikke alle var like begeistret over forestillingenes lett «sammenraskede» blanding av sangere som kanskje ikke hadde sunget sammen så ofte, men vi fikk høre både signor Labo og Herr Gobbi i «Tosca», og ingen tok vel skade på sin sjel av den grunn.

Nå har det samme selskapet gjort ytterligere dypdykk, og plukket frem tre andre tenorer som tåler gjenhør. Gianni Raimondi, Gino Penno og ikke minst Bruno Prevedi. Og gjenhøret for undertegnede er like gledelig, selv om jeg kun kjenner dem fra gammel vinyl.

For å ta sistnevnte først, var han en av Maria Callas favoritter. Og da særlig som Pollione i «Norma».

Penno (1920-1998) hadde en forholdsvis kort karriere. Man tør vel å si at han nok sprengte sin vokal ressurser gjennom litt for mange Wagnerroller. Men her får vi høre ham i «Norma», «Simon Boccanegra» og en strålende Manrico i «Trubaduren». Han oppnådde en kort sesong på the MET i 1954, og rollene ble så mange at han rett og slett mistet sin dyrebare stemme.

Gianni Raimondi (1923-2008) var hans rake motsetning. Tok aldri de største sjansene og opplevde en lang karriere. Han sang blant annet mot Madame Callas ved over 270 anledninger. Hans stemme var ikke av de største og mest imponerende, men han behandlet den på en måte ikke alle kolleger kunne vise maken til. Han hvilte den godt og underviste ved lengre anledninger. Han laget relativt få innspillinger og «Alfredo» i «Traviata” var nok den rollen han huskes best for. Og særlig det lyriske faget ble hans spesialfelt.

Vinneren på ukens utvalgte er utvilsomt Bruno Prevedi (1928-1988). Med utsøkt orkesterfølge fra dirigent Sir Edward Downes drar han hele sitt favorittrepertoar: «Andrea Chenier», «Trubaduren», «Skjebnens makt», «Cavalleria rusticana», «Butterfly» og «Turandot». Med

nyanser som gjør en slik operarecital til en fryd å høre på. En blank og maskulin stemme som får lytteren til å undre seg over den altfor korte karrieren han opplevde.

Det skal bli spennende å følge denne serien og forhåpentlig oppdage flere overraskelser fra Deccas skattkiste. De to første utgivelsene har i alle fall gitt meg mersmak.

Mer fra Dagsavisen