En stolt skipper går fra borde

Jeg var på operapremiere forrige fredag, og reaksjonene har vært svært delte. Wagners «Den flygende Hollender» i en temmelig moderne og oppdatert versjon. Musikalsk sett fikk forestillingen mange lovord. Og fortjent var det. Men det sceniske var det mange av oss som hadde problemer med å svelge. Men slik er det ofte i våre dager. Hvorfor skrivemaskiner i stedet for spinnrokker, når de hjemmeværende og svært lengtende kvinnene synger mens de fordriver tida med sitt vanlige tidsfordriv? Hvor var konfrontasjonen mellom de «spøkelsesaktige» og de mer realistiske sjøfolkene? Og hvorfor skulle hele Midt-Afrika plutselig stå i brann? Jeg er en enkel sjel, men jeg følte meg ganske utafor. Men, som sagt, det musikalske holdt høy standard. Egentlig var det i så tilfelle ingen direkte svake punkter.

Men det som for meg ble en ganske vemodig sak, var opplysninger om at vår fremste internasjonale sangereksport de siste snaut tjue årene, Terje Stensvold, proklamerte at dette ville bli hans avskjedsforestilling. En skipper har altså bestemt seg for å gå fra borde. På mange måter en helt naturlig ting, når man har passert 70. Men litt leit når man opplever at mannen aldri har sunget bedre. Og hans innsats den kvelden nesten ikke kan beskrives med ord. Hans stamina, stilsikkerhet og stemmeprakt kan gjøre enhver konkurrent dødsens misunnelig. Man snakker om et legendarisk fenomen som Placido Domingo, som i en like høy alder, konverterte fra tenor til baryton. En omstilling som har vært grei, men ifølge mange ikke 100 prosent vellykket. Han er så proff, men det blir ikke helt det samme, å synge «Hertugen», som tittelrollen i Verdis «Rigoletto». Eller «Simon Boccanegra», for den sakens skyld.

Fenomenet Terje Stensvold skjøt egentlig fart etter at han pensjonerte seg som 52-åring fra «Den norske opera». Da begynte tilbudene plutselig å strømme inn fra de store internasjonale scenene. «Deutsche Oper», Berlin, «Wiener Staatsoper», «La Scala», for å neve noen få. Samtidig har han selv uttalt at han fant sin «nye» stemme. Han ble en virkelig «Heldenbaryton». Skapt til å synge de aller «tøffeste» rollene, som Scarpia i «Tosca», Iago i «Otello» og Pizarro i «Fidelio». Men det som vel er blitt hans største framganger er hans rolletolkninger i Wagners krevende verden. Ikke minst som Wotan i «Ringen». Når man leser rapporter og anmeldelser fra den internasjonale arenaen er det bare å bøye seg i støvet over den samstemte rosen han hele tida har høstet. Det er ikke så mange måneder siden jeg kunne lese om innsatsen som «Valkyrie-Wotan» i Frankfurt. Vel det som kan kan regnes som hans tyske hjemme­arena. Hvordan de framhevet nettopp dette at han, mot slutten av en så krevende rolle, ikke viste noe tegn til tretthet eller utmattelse. Det samme gjaldt hans Wanderer i «Siegfried» i Australia. Mannen var da tross alt 70 år, og «forsidegutt» på det engelske magasinet Opera.

Personlig skal jeg aldri glemme konserten i Unversitetets aula med «Kork» for noen år siden. Da var det lenge siden vi hadde hørt ham her på berget. Og scenene fra «Hollenderen» og «Ringen» fikk meg til å utbryte at slik storartet Wagner sang hadde vi ikke hørt innenfor de veggene siden Kirsten Flagstads glanstid. Han fikk da også i ettertid, både «Kritikerprisen» og ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Sankt Olavs Orden. Så fortjent, så fortjent. Og nå går det altså mot slutten. Når man i så høy alder, i tillegg vet at han fortsatt kan vente seg en telefon fra Sir Simon Rattle eller Daniel Barenboim. Da kan man være så overlegen, slå seg på brystet og vite at man slutter mens leken er god. Et slikt testament er det ikke mange som kan attestere. De fleste burde ha sluttet tjue år tidligere.

Terje Stensvold har aldri vært for stor å takke nei til små roller, som for eksempel munken i «Don Carlos». En slik innstilling har sikkert vært med på å bygge sten på sten, og skapt ham en karriere som på mange måter er enestående i norsk operahistorie. Kanskje internasjonalt også. Hele fanklubben kommer sikkert til å hylle ham når han visstnok 22 juni har tenkt å ta farvel med sitt takknemlige hjemmepublikum.