Claudio Abbado dirigerer Luzern festivalorkester i 2007. FOTO: EDDY RISCH/NTB SCANPIX

Claudio Abbado til minne

En av de største døde mandag. Dirigenten Claudio Abbado ble 80 år gammel. Han hadde slitt med en alvorlig sykdom i lang tid, og han sovnet stille inn.

CLAUDIO 
ABBADO

Schumann: Symfoni nr. 2

DGG 479 1061 (CD)

 

«The Symphony Edition»

Schumann: Ouvertyrer

DGG 479 1046 (41 CD)

Abbado ble født 26 juni 1933, i Milano. Lite visste nok familien og omgivelsene at den lille gutten, som syvåring hadde sin første virkelige a-ha-opplevelse når det gjaldt klassisk musikk, i ettertid skulle utvikle seg til en av vår tids aller største dirigentprofiler. Han var altså bare syv år, da han ble tatt med på en konsert i hjembyens berømte La Scala-teater. Der ble blant annet Debussys orkestersyklus «Nocturnes» framført. Han har senere uttalt at møtet med et marsjlignende sidetema i den andre satsen «Fêtes», satte seg så fast i hans hode, at han nærmest der og da bestemte at han ville bli dirigent, og prøve å gjenskape musikk på den måten han ble vitne til ved den anledningen. Og så ble det.

 

Han var født inn i en familie der alt dreide seg om musikk. En far og onkel som begge var musikere. Etter å ha fått klaverundervisning av sin mor fra treårsalderen, vandret han videre til lokale musikkinstitusjoner, før han i 1955 ble antatt i dirigentklassen ved musikkakademiet i Wien, under Hans Swarowsky. Tre år senere vant han Koussevitsky-konkurransen ved Tanglewood-festivalen i Boston, før han i 1963 gikk til topps i Mitropoulos-konkurransen i New York. Det ga ham anledning til fem måneders engasjement ved New York filharmonien.

Da hadde han allerede debutert ved La Scala i Milano, der han etter hvert skulle innta posisjonen som sjefdirigent. En stilling han hadde i atten år. Noen år senere skulle han regjere ved Staatsoper i Wien, samtidig som han fra 1971 innehadde stillingen som førstedirigent for Wienerfilharmonikerne. London var en annen musikk-metropol som kunne oppleve ham regelmessig fra 1966, før han overtok den musikalske ledelsen for London Symphony i perioden 1979-1986. Da var han også første gjestedirigent for Chicago Symphony.

Det skulle etterfølges av det som mange mener ble den viktigste jobben i hans karriere. I 1989 ble han Karajans etterfølger for Berliner-filharmonikerne. Der ble han, til han i 1998 avslørte at han ikke ville fornye kontrakten ved dens utløp i 2002. Perioden i Berlin må ha vært noe av den lykkeligste i Abbados karriere. Men han fikk en nedtur da det ble konstatert at han, i 2000 hadde fått magekreft. Han gjennomgikk operasjoner, og måtte selvsagt kansellere mange viktige oppdrag. Men han kom tilbake, og de siste årene har vi stadig sett overføringer i «Hovedscenen» på NRK 2 fra sveitsiske Luzern. Der det særlig har vært fokusert på hans favorittkomponist, Gustav Mahler. Og der har han framstått i særdeles vital og tilsynelatende god form. Men rapportene forteller nå om tilbakefall. Noe som altså førte til hans, for mange sjokkerende, brå bortgang.

 

Abbado var en dirigent som jeg tror var elsket av alle musikere. Jeg husker de viste et TV-portrett, der det framgikk at prominente orkestermedlemmer, ikke minst fra Berlinerfilharmonien, sloss om plassene i hans Lucerne festivalorkester, og fortalte om hvor enestående det var å arbeide under ham. Hans prøver var stillferdige. Ikke à là Toscanini eller Szell, som skjelte ut musikerne etter alle kunstens regler. Mer i stil av Bruno Walter. Han ble kalt en humanist, og han har uttalt at «musikkens kilder er uuttømmelige». Hans framførelser var preget av en tilsynelatende enkel filosofi. Ikke noe jåleri eller påfunn som ødela en organisk flyt og naturlighet. Han hadde en voldsom spennvidde i repertoaret. Fra de store klassiske mesterne, via romantikk og impresjonisme, til en solid innsats for vår tids musikk. Han grunnla for eksempel en konsertserie som han kalte «Wien Modern», som etter hvert utviklet seg til noe langt mer enn bare musikk.

 

DGG ga i fjor ut en boks med 41 CD-er som oppsummerer hans innsats i det store symfoniske repertoaret. En del Haydn, Mozarts største og alle Beethovens. Videre alle av Schubert, Mendelssohn og Brahms. 5 av Bruckner og samtlige Mahlers. Mange av disse er innspilt «live». Han dirigerte stort uten partitur fordi han mente han da fikk en helt annen kontakt med musikerne. Til slutt må man ikke glemme hans innsats i operaens verden. Kanskje særlig for Rossini og Verdi. Men også for russiske verker. Mussorgskij, en stor personlig favoritt, og Tsjajkovskij.

Den siste CDen som er utkommet er en fantastisk leken og levende utgave av Schumann symfoni nr. 2 med sin siste nyetablering: Orchestra Mozart.

Claudio Abbado mistet aldri sin musikantiske vitalitet. Han ble etter min mening bare bedre og bedre. En hel verden sørger over hans bortgang. Han blir ikke lett å erstatte.