Helg

Besettende kjærlighetstragedie

Når man tenker på det i ettertid, er det ganske bemerkelsesverdig. For i våre dager er den kanskje den mest elskede av alle helaftensballetter. Jeg snakker om Prokofjevs «Romeo og Julie».

Det var i Leningrad i 1934 at ideen dukket opp. Å lage en ballett basert på det klassiske Shakespeare-dramaet om «Romeo og Julie». Prokofjev var på den tida kanskje mer kjent i utlandet, gjennom sitt samarbeid med Sergeij Dhiagilev og hans «Ballets Russes» i Paris. Kanskje derfor var det at Sovjets mektige herrer mente at tida var inne for Prokofjev å gjøre ære på sitt hjemland. Men forhandlingene i Leningrad strandet, og Bolsjoj-balletten i Moskva overtok oppdraget.

Problemene tårnet seg fortsatt opp. Han ville ha en «happy ending». Begrunnelsen var at levende mennesker danser, det gjør ikke døende. Dette var tydeligvis ikke myndighetene enige i, og produksjonen ble stoppet. Delvis også fordi Bolsjoj-folkene mente at musikken var «umulig å danse etter». Hadde komponisten glemt at det var en ballett?

Løsningen ble at Prokofjev etter hvert gjorde om slutten, slik at den fikk den tragiske utgangen vi kjenner. Han ga dessuten blaffen i Bolsjoj og lot premieren finne sted i 1936. I Brno i gamle Tsjekkoslovakia. Og suksessen var et faktum.

Da meldte Leningrad seg til tjeneste igjen, og nye forsøk ble satt i gang. Men musikken ble fortsatt betraktet som «udansbar». Den kjente prima ballerinaen Galina Ulanova, som tolket Julie, skal ha uttalt at hun og de andre danserne måtte late som om de hørte en annen musikk. Men etter premieren fikk pipa en annen tone: - Hvis jeg skulle danset rollen til annen musikk, hadde jeg ikke kunnet tolke den i det hele tatt.

I mellomtida gjorde Prokofjev den genistreken å arrangere en stor del av musikken og sette den sammen til to orkestersuiter, og benytte dem i konsertsammenheng. Dette tiltaket ble en kjempesuksess og banet vei for «nypremieren» i Leningrad i 1940. Koreograf var Leonid Lavorovskij, og den sto som referanse i flere tiår.

I 1965 dukket en blivende legende opp i London. Geniet het Rudolf Nurejev, og partnerskapet med den da noe aldrende ballerinaen Margot Fonteyn skapte tumulter i ballettverdenen. Ikke minst skyldtes suksessen deres innsats i «Romeo og Julie». I Kenneth MacMillans koreografi. Fonteyns karriere fikk en slags «indian summer» takket være Rudi. I 1977 tok han så saken i egne hender og laget en versjon for «London Festival Ballet», som ble sett på som noe helt nytt, og sju år senere, bearbeidet han den for sitt nye kompani: «Paris Opera Ballet». Det er den man har anledning til å bivåne på ukens utvalgte DVD. Den er ganske annerledes enn de «klassiske» versjonene. Han ville fokusere mer på det betente forholdet mellom Mercutio og Tybalt, gjenganførerne for de to stridende familiene. Han ville også gjenskape den antatt frodige byatmosfæren i renessansens Verona. Dessuten interpolerer han et pas de trois i Julies scene i tredje akt, der hun er i tvil om hun skal tømme sove-drikken eller ta sitt eget liv. Medhjelpere i «drømmen» er nettopp to gjengangere, Mercutio og Tybalt. Dessuten er det en scene der et bud fra fader Lawrence er på vei til Mantua, dit Romeo er forvist, for å gi ham beskjeden om at Julie ikke er død, men ligger i dyp søvn. Budet myrdes av røvere, og beskjeden kommer aldri fram, før vennen Benvolio får ordre om å hente ham. Viktige dramatiske scener som ikke bestandig blir fortalt oss.

Når det er sagt, så er denne forestillingen, laget i Paris i 1995, en bemerkelsesverdig ensemblesak. Det store «Corps de ballets» danser med en makeløs presisjon. Gate- og torgscenene har et liv og en driv som helt tar pusten fra deg, og samtlige roller er besatt med dansere som dramatisk sett fyller dem til siste dråpe. Manuel Legris og Monique Loudières er drømmeparet i tittelrollene. Når så man en mer hatefull Tybalt enn Charles Jude. Romeo, Mercutio og Benvolio er tre kjempekompiser. Mer gutteaktige og lekende enn alvorsfylte, unge menn.

Et høydepunkt er finalescenen i annen akt, der Tybalt dreper Mercutio, og Romeo tar knekken på Tybalt. Ikke minst der vennegjengen tror at Mercutio nok en gang har laget en «practical joke», ved å spille død. Scenebilde og kostymer er bevisst skapt som bilder av gamle italienske renessansemalere, noe som gir forestillingen en ekstra dimensjon.

Etter mye om og men i starten, har Prokofjev oppnådd evig heltestatus i balletthistorien gjennom sin genistrek, «Romeo og Julie». Ikke minst må Rudolf Nurejev ha gjort sitt prominente bidrag gjennom sin oppsiktsvekkende koreografi.

Mer fra Dagsavisen