Beåndet romansekunst!

«IN RECITAL»

Sanger av Schumann, Wolf, Debussy og Poulenc

Regine Crespin, sopran

John Wustman, klaver

Eloquence 4802098 CD

Den franske sopranen Regine Crespin startet på farmasøytstudier som tenåring, men hennes resultater var ikke gode nok. Hun var nok mer interessert i å synge, og hennes far var ikke uvillig til å la henne begynne sangstudier. Det gikk visst greit, for 19 år gammel var hun allerede på plass på konservatoriet i Paris med stor framgang. Før fylte 20 hadde hun allerede debutert som Charlotte i Massenets «Werther». Så hoppet hun elegant over i et annet fag med rollen som Elsa i Wagners «Lohengrin». Det ble flere Wagnerroller, blant andre Kundry i «Parsifal» som sammen med «Tosca» og Marsjalinnen i «Rosenkavaleren» ble hennes signaturroller. Men det var ikke bare opera for Crespin. Hun trivdes vel så godt i klassiske «Lied-repertoaret». Det kommer tydelig fram på ukens CD, der hun tolker så forskjellige ting som Schumann, Wolf, Debussy og Poulenc. Alt på en like fremragende måte, både tekstlig og uttrykksmessig, enten det er tyske eller franskspråklige tekster. Det ble alltid en personlig opplevelse å være til stede ved en Crespin-konsert. Jeg fikk aldri høre henne «live», men jeg har fått flere rapporter på dette fra andre hold.

Deler av ukens utvalgte har aldri før vært å finne på CD. Det franske utvalget har vært koblet med de legendariske tolkningene av Berlioz «Nuits d’été» og Ravels «Shéhérazade» med Ernest Ansermet, som alltid har blitt vurdert som referanseversjoner. Men nå har Eloquence gitt ut den originale LP-en i sin helhet til min store henrykkelse. Det er sjelden man møter en så intelligent komponert sammensetning av et konsertprogram. Eksklusivt vil jeg kalle det. Schumanns Maria Stuart-sanger er ikke ofte framført. De fem tekstene er veldig forskjellige og former verket til et lite minidrama, som ligger godt for Schumanns daværende psyke. Samlingen av seks Wolf-sanger gjør et like heftig inntrykk. Kjente, men så forskjellige som de er. Og Crespin med sin strålende tyske diksjon understreker dette på en plettfri måte. Ungpikeforelsket i «Im Penna», dypt lei seg som «Das Verlassende Mägdlein». Stemningsforskjellen er stor når vi entrer Debussys toneverden. De tre sangene etter «Bilitis» blir beåndet behandlet. Stillferdig og erotisk, mens Poulencs bisarre og urkomiske humoristiske sans bobler over slik Crespin takler dem. «Fétes galantes» er helt overdådig. Det er pianisten John Wustman også. I det hele vil jeg si at det er sjelden å høre et konsertprogram så fritt for publikumsfrieri. Alvoret blir inderlig passet på, og det komiske frambringer mye humring og latter.

Eloquence fortsetter med dette sin imponerende innsats for innspillinger av noe eldre dato. Det betyr gledelige gjenhør av strålende innspillinger, ofte fra det vi kaller «gullalderen». Regine Crespin var det vi kaller en «Prima Donna Assoluta», og det er befriende å lytte til en artist med så fullkommen kontroll over og kjennskap til det stoffet hun ville formidle.