Det luktet mugg der nede. Inn en trang sidegate, forbi Fiskehallen, i rekken av smale, gamle trehus, måtte du finne rett inngangsdør. Det sto ikke «Brygga Studio» på døra, men du kunne ringe på til eier og produsent Lars Lien, som bodde i første etasje. Så slapp han deg inn, du gikk ned kjellertrappa, til høyre lå et innspillingsrom med glassvegg og 16-spors mikser, til venstre et trangt og mørkt oppholdsrom med en gammel sofa. Der satt Motorpsycho, som vanlig.
Tidlig på 90-tallet virket det som om Motorpsycho bodde her i Brygga Studio, de også. Fra januar 1992 til våren 1995 spilte de inn anslagsvis 90-100 låter her. Og bare disse Brygga-innspillingene - «Soothe»-EP-en!, Doble «Demon Box» og «Timothy’s Monster»! «Tussler»-plata! - ville vært nok til å sikre ethvert band en plass i historiebøkene. Så viste det seg etter hvert at dette bare var begynnelsen, eller slutten på starten, for Motorpsycho. Men min rockhistoriske teori er at det var i Brygga Studio at Motorpsycho ble Motorpsycho. Den famlende debut-LP-en «Lobotomizer» (1991) ble spilt inn i Oslo, med et par live-opptak fra studioet til Studentradioen i Trondheim, der Bent Sæther og bandets første trommis Kjell Runar Jenssen var med. I 1992 hadde Bent funnet ny trommis og et billig studio i Trondheim sentrum. Deres første innspilling i Brygga var mini-LP-en «Soothe», som er plata der Motorpsycho fant sin form for første gang: Tyngde fra metal, letthet fra pop, frihet fra jazz, rockhistorisk forankring kombinert med følelse for strømninger i tida (da: grunge), og en evne til å hente inspirasjon fra kunstmiljøene rundt seg i Trondheim.
Det rimelige, sentralt beliggende Brygga Studio ga Motorpsycho muligheten til å realisere sin musikalske visjon på en annen måte enn før. Studioet lå i gangavstand hjemmefra for alle de involverte i Motorpsycho anno «Demon Box». Og på veien hjem gikk man innom Kafe 3B, stedet hvor Trondheims svartkledde møttes. Her traff Motorpsycho f.eks. den unge kunststudenten Kim Hiorthøy for første gang, etter en dag i studio under innspillingen av «Demon Box». Hiorthøy har lagd alle platecoverne for Motorpsycho siden, og vært sentral i å forme bandets identitet.
Timeprisen i Brygga kunne forhandles nedover fra 250 kroner, og man kunne holde på nærmest døgnet rundt. Så som sagt fikk vi inntrykk av at Motorpsycho bodde her, men det var mindre konstant enn vi trodde: Selve innspillingene til «Demon Box» ble gjort på to-tre uker, i desember 1992. I omslagsheftet til denne restaurerte, utvidede utgaven skriver signaturen «Bob Le Bad» - det vil si Bent Sæther - om hvordan de tekniske manglene ved Brygga Studio preget lyden på plata. For eksempel måtte de sette alle nivåer i miksen for hånd, og det fantes ingen kompressorer i studio, noe som ga merkbare variasjoner i lydbildet. Dette kan være en grunn til at «Demon Box» låter så intenst levende.
Som journalist for Adresseavisen (1992-1996) intervjuet jeg Motorpsycho i Brygga-kjelleren et års tid senere, da de skulle gi ut «Another Ugly EP». Den inngår i det rikholdige ekstramaterialet på «Demon Box»-boksen, og framstår som avrundingen på den tyngre «Demon Box»-epoken, før den mer poporienterte, psykedeliske«Timothy’s Monster». Vi satt nede i kjellerstudioet der sola aldri rakk ned, i en loppemarkedsofa, og drakk lunken Dahls-øl av brune flasker, mens Bent, Snah og Gebhardt fortalte om de nye innspillingene sine. De lurte meg til å tro at det var Gebhardts grandonkel fra Wales som sang på låten «Summertime Is Here». Jeg skrev det i avisen også, så vidt jeg husker (i virkeligheten var det Bents stemme pitchet ned til crooner-høyde). Og det står fortsatt som en sannhet i omslagsheftet på denne nyutgivelsen: «Larry ’Lux’ Llwydlin: Vocals». Om sånt var sant, var ikke mulig å sjekke på nettet den gangen, og Motorpsycho var jo alltid overbevisende. Men de likte å lure folk, skjønte jeg sånn etter hvert. Det hjalp dem til å holde omverdenen på avstand. De ble ikke tatt så alvorlig at det ble stilt krav til dem, de kunne skape seg sin egen boble, sin egen lille verden, der de kunne eksperimentere og tulle i fred, nettopp slik de gjorde i Brygga Studio. Der feilstart på sanger og kremting i mikrofonen ble en naturlig del av uttrykket også på plate. Det virket tydeligvis forløsende for dem og det låt befriende menneskelig for oss andre.
Før innspillingen av «Blissard» forlot de Brygga studio og begynte på en lang og trøblete reise mot nye steder å spille inn og nye musikalske fotfester. De var gått lei Bryggas tekniske begrensninger, fortalte Bent i Johan Harstads «Blissard»-bok. Det er forståelig, selv skjønner jeg ikke hvordan de holdt ut med mugglukten og fuktigheten så lenge. Lars Lien gikk også lei av å være kjellermenneske, han solgte ut etter et par år og bygde nytt studio på landet: Larsville, der han har spilt inn alt fra Elisabeth Andreassen til The International Tussler Society. Nye eiere totalrenoverte Brygga Studio i 2006, og nå er det visst trivelig der nede. Motorpsycho har kommet tilbake, de har gjort sine siste to plateinnspillinger i Nye Brygga, og lagt ut et par videoer tatt opp i Nye Brygga, som reklame for årets strålende Motorpsycho-album «Behind The Sun». Her låter Motorpsycho vitalt som noen gang, og studioet ser flott ut.
Men «Demon Box» blir stående som bevis på hvor langt man kan komme i en råtten kjeller i Trondheim.