Et norsk flagg brennes under en protest mot publisering av Muhammed-karikaturer i Lahore 15. januar 2010. FOTO: NTB SCANPIX

Karikaturstriden

Det begynte med en uskyldig barnebok i 2005. Ni år senere blir 12 personer brutalt drept i hjertet av Paris. Karikaturstriden er eksplosiv. Dette er historien om en strid med lange linjer.

 

Av Mode Steinkjer og Espen Løkeland-Stai

– Hvis man inngår kompromiss med ytringsfriheten, vil man steg for steg komme dit hvor man lar seg sensurere, hvor man ikke tillates å si noe om Profeten, ikke gjennom tegninger, ikke gjennom filmer. Ytringsfriheten kan man ikke forhandle med.
Dette sier den nederlandske politikeren og forfatteren Ayaan Hirsi Ali til Dagsavisen i 2006. Danmark og Norge står da midt i en karikaturstrid som Ali spilte en liten symbolsk rolle i. Siden skulle hun som så mange andre drapstruede intellektuelle bli en sentral aktør innen samfunnsdebatten, på den absolutte ytringsfrihetens side.
Historien om Muhammed-karikaturene har flere utspring, ikke alle like synlige og opplagte som avisforsiden i Jyllands-Posten og trykkingen i den norske vekkelsesavisen Magazinet og den franske satitireavisen Charlie Hebdo, som begge var blant de første som trykket karikaturene i sin helhet utenfor Danmark tidlig i 2006. I de påfølgende ukene skulle 150 aviser verden over trykke karikaturene eller faksimilene.

 

Ni år senere er medarbeiderne i Charlie Hebdo samlet til sitt ukentlige redaksjonsmøte. Det får en uhyggelig slutt. De er i ferd med å avslutte da maskerte menn stormer møterommet. Terroristene fyrer av en skur med kuler. En etter en blir noen av Frankrikes mest berømte og markante tegnere brutalt slaktet ned. En av gjerningsmennene roper ut etter Charb, som utgiver Stéphane Charbonnier kalte seg. Han hadde levd med livvakt fra politiet på grunn av trusler for karikaturtegninger av Muhammed. Nå ble han pekt ut som mål. Fordi han hadde tegnet.
Ti personer ble drept på møterommet hos Charlie Hebdo onsdag denne uka. Deriblant Charb. Han ble et av mange ofre for den rystende terroren mot bladet, ikke langt fra revolusjonsplassen Bastille, i hjertet av Paris. I resepsjonen ble en rengjøringsassistent offer for terroren. Utenfor ble en politimann skutt og drept. Elleve personer ble såret.
– Det var et skrekkscenario, det var et komplett blodbad, sier en av journalistene som overlevde.
Det mest dødelige angrepet mot en ytringsfrihetens fanebærer vi har sett i vår del av verden, var et faktum.

Denne uka har folk samlet seg til støtte for Charlie Hedbo i en lang rekke land. Her fra Lisboa. FOTO: NTB SCANPIX

Denne uka har folk samlet seg til støtte for Charlie Hebdo i en lang rekke land. Her fra Lisboa. FOTO: NTB SCANPIX

 

Det er i år ti år siden karikaturstriden startet for alvor. Jyllands-Postens daværende kulturredaktør Flemming Rose, som i dag er avisens utenriksredaktør, ble i 2005 opprørt over at den danske forfatteren Kåre Bluitken ikke kunne finne en eneste tegner som var villig til å illustrere hans nye bok «Koranen og profeten Muhammeds liv», en biografisk fortelling om Muhammed for barn. Det vil si, det var en annen i redaksjonen som fikk ideen etter å ha lest en notis i egen avis om Bluitkens dilemma, om tegnerne som takket nei fordi de så for seg en bombe under bilen, eller en kniv i ryggen, slik den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh hadde fått to år før. Han ble henrettet av en islamsk fundamentalist på åpen gate fordi han hadde laget filmen «Underkastelse», en ti minutter lang rull om undertrykkelse av kvinner innen Islam. På kniven som ble etterlatt i ryggen på Theo Van Gogh var det festet en papirlapp. På den sto navnet på filmens manusforfatter. Ayaan Hirsi Ali.
Den groteske hendelsen hadde kastet lange skygger også innover et dansk kulturliv som i likhet med vesten for øvrig var preget av så vel fatwaen mot Salman Rushdie fra 1989, skuddene mot William Nygaard i Holmenkollen i 1993 og ikke minst korstogsligningene og den spente verdenssituasjonen i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001. I et sekulært kristent Skandinavia var manges forhold til Islam på frysepunktet. Men det hindret ikke Jyllands-Postens stab i å tenke høyt. Snart skulle de befinne seg på den samme dødslisten som Hirsi Ali.
Jyllands-Posten fikk ideen om å invitere en rekke tegnere til å teste ut den liberale danske virkeligheten, for, som Flemming Rose sa, «å finne ut hvor langt den selvpålagte sensuren var kommet». Det var han som ble sittende med jobben. Etter sunniislamsk fortolkning av Koranen er det krenkende å avbilde Muhammed. Nå spurte Rose førti tegnere om å tegne en karikatur av profeten. Selvsensuren blant de spurte var åpenbar, men 12 svarte ja og leverte hver sin tolkning av oppgaven som så sto på trykk 30. september under tittelen «Muhammeds ansikt». Bare enkelte av tegningene kunne tolkes som direkte karikaturer av profeten Muhammed, og enda færre var direkte krenkende. En av tegningene bød til alt overmål på omvendt skyts. Den viste Muhammed som en skoleramp i klasse 7A som med hånende geip hadde skrevet på tavlen at «Jyllands-Posten er en gjeng reaksjonære provokatører». Skriften på veggen skulle vise seg å være profetisk.
– Jeg vil ikke løpe fra mitt ansvar. Jeg og avisen står ved vårt ansvar ved å trykke de 12 tegningene. Men jeg aksepterer ikke den logiske forbindelsen mellom satiretegninger i en dansk avis, som meget få muslimer ute i verden kan lese, og det at mennesker blir slått i hjel, sa han til Bergens Tidende et knapt halvår etter publiseringen.
 
 

Denne uka gikk Jyllands-Posten i svart. De trykket heller ikke Charlie Hebdo-karikaturene, til tross for at Flemming Rose, som nå er avisens utenriksredaktør, åpnet sin kommentar med et ekko fra sin egen bok «Taushetens tyranni»: «Efter massemordet i Paris stilles Europa med fornyet styrke over for det multikulturelle demokratis dilemma. Hvis vi skal overleve som civilisation, er vi nødt til at insistere på retten til at krænke, ellers ender vi i tavshedens tyranni.».
Den retten ga Jyllands-Posten nå avkall på. Dagens sjefredaktør Jørn Mikkelsen har måttet innrømme at for deres del har de som gjennom et snaut tiår har kritisert, truet, angrepet avisen, langt på vei har nådd sitt mål. Til Politiken sier han nå at «for hvert angreb og hvert attentat, der bekreftes den gamle tese, vi havde for snart ti år siden, da vi publicerede det journalistiske prosjekt med tegningene, at ytringsfriheten er under voldsomt pres. Det er sådan et grundlæggende bidrag, som Jyllands-Posten har gitt til den her debatt».
Men i begynnelsen var det ikke mange som reagerte på dette «grunnleggende bidraget», selv om ambassadører fra et titalls muslimske land allerede i midten av oktober 2005 gikk sammen og ba om et møte med Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen for å ta rede på landets forhold til Islam på bakgrunn av avisens Muhammed-karikaturer. Rasmussen takket selvsagt nei. Han ønsket ikke å trå inn på pressens domene. Bare uker senere skulle han befinne seg midt i debatt og eksplosiv krise som ingen i Norden hadde forutsett og langt mindre skjønt en eventuell rekkevidde av. Det gjorde heller ikke Flemming Rose, om vi skal tro hans egne utlegninger i boken «Taushetens tyranni», hvor han innrømmet at han verken hadde nok kunnskap om Islam eller om hva han satte i gang den gangen i 2005. Likevel forutså han ikke at karikaturstriden blusset opp igjen nettopp med bokutgivelsen i 2010. Den ble oversatt og utgitt av norske Cappelen like etter, og igjen skulle flaggene brenne i Midtøsten.

Fra en protest i Lahore 17. januar 2010. FOTO: NTB SCANPIX

Fra en protest i Lahore 17. januar 2010. FOTO: NTB SCANPIX

 

I 2005 brant det ikke. Det ulmet. Pressen begynte å ane en konflikt rundt publiseringen av tegningene, en kime til uro i skjæringspunktet mellom religiøs fanatisme og dansk fremmedfrykt. Ekstremisme og islamofobi. Med vestens krigføring i Irak og Afghanistan som en del av bakteppet.
Det var i dette landskapet en gruppe danske imamer tok med seg de 12 karikaturene samt andre framstillinger av profeten Muhammed og muslimske, i alt 40 tegninger, til trosfeller i Midtøsten for å få ryggdekning. Det tente for alvor lunta.
I København og andre danske byer oppsto det store demonstrasjoner mot Jyllands-Posten og mot tegnerne og myndighetene. I Kashmir ble danske flagg satt fyr på, og Egypt og andre land gikk i bresjen for å få danske myndigheter til å straffe Jyllands-Posten for å ha fornærmet profeten Muhammed og Islam.
På samme tid fikk den første tegneren bak Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer telefonen fra det danske overvåkingspolitiet som skulle endre ikke bare hans, men en rekke andre menneskers liv. Lars Refn satt på en københavnsk frokostkneipe, og trodde noen ville spille ham et puss. Timer etter satt han og familien på hemmelig adresse med politivakt utenfor døren. Inntil da hadde tegneren ledd av uføret Jyllands-Posten hadde påført seg selv. Nå hadde en dødstrussel hengende over hodet, og han var ugjenkallelig en av «De 12 Muhammed-tegnerne». Han, som hadde tegnet Muhammed som skolegutt i 7. klasse fordi han ønsket å provosere avisen som hadde gitt ham det umulige oppdraget å tegne Muhammeds ansikt? Hadde han sagt ja, ville han risikere å støte et religiøst mindretall. Hadde han takket nei, ville han måtte leve med å ha latt seg skremme til taushet.
På det tidspunktet var imidlertid karikaturstriden et faktum. Det var ikke lengre et internt presseanliggende. Det var et storpolitisk minefelt som Norge skulle stå midt oppi med flagg, søkke og begge beina. Nyttårsrakettene hadde knapt kjølnet da statsminister Anders Fogh Rasmussen fant det nødvendig å omtale temaet i sin nyttårstale. Han tok avstand fra enhver «uttalelse, handling eller uttrykksmåte som forsøker å demonisere grupper av mennesker på bakgrunn av deres religion».
 
 

En uke senere begynte norske medier å omtale saken. Den 8. januar 2006, dagen etter at en statsadvokat i Danmark hadde valgt å avslå elleve anmeldelser mot Jyllands-Posten fra muslimske organisasjoner med begrunnelse i at de verken brøt med rasisme- eller blasfemiparagrafen, trykket norske Dagbladet en faksimile av hele den omstridte avissiden til Jyllands-Posten. Da hadde Aftenposten allerede hatt en liten faksimile på trykk noen uker før. Men da redaktør i den kristenkonservative avisen Magazinet Vebjørn Selbekk trykker de 12 karikaturene 9. januar, sto Norge, norske medier og norske politikere midt i skuddlinjen. Selbekk anmeldes av den muslimske organisasjonen Al-Jinnah Foundation for blasfemi og for å ha «satt norske liv i utlandet i fare ved å provosere med publiseringen av Muhammed-tegningene». Karikaturstriden har kommet ut av kontroll, informasjonen blir fordreid og pumpet opp, og for det islamske samfunnet er Danmark og Norge igjen en union som ingen ønsker å holde atskilt.
– Jeg har personlig en slik respekt for menneskers religiøse overbevisning at jeg personlig aldri ville framstilt Muhammed, Jesus eller andre religiøse skikkelser på en måte som kan krenke andre, sa Anders Fogh Rasmussen til dansk TV 2 den dagen norske og danske flagg ble brent på gaza-stripen.
Fogh Rasmussen understreket at det er pressefrihet i Danmark.
– Jeg kan ikke bare ringe opp og bestemme hva som skal stå i de danske mediene, sa han 30. januar, uten at det dempet gemyttene. Lørdag 4. februar ble den danske og den norske ambassaden i Syria stormet. Bildene av en ambassade i brann med en rasende folkemengde utenfor, gikk verden over. I Beirut brant det danske konsulatet, i Trabzon i Tyrkia blir den katolske presten Andrea Santoro myrdet i Santa Mariakirken. En 16 år gammel skoleelev forteller at han gjorde udåden under innflytelse av karikatur-striden. I løpet av januar og februar mistet vel 150 mennesker livet i demonstrasjoner, uroligheter og rene drap. I Nigeria blir 130 mennesker drept, de 21 øvrige i Libya, Pakistan og Afghanistan. Danmark, Norge og resten av Europa går «fri», men flere blir drapstruet. Pressegeneral Per Edgar Kokkvold og Vebjørn Selbekk er blant dem. Førstnevnte for å ha forsvart den neste rett til å trykke karikaturtegningene.

 

Ap-leder Jonas Gahr Støre var utenriksminister under striden i 2006. I dag mener han at håndteringen av striden forhindret vold på norsk jord, men sier samtidig til Dagens Næringsliv denne uka at han selv kunne brukt andre ord i sin håndtering av krisen. Utenriksdepartementet sendte den gang ut talepunkter til ambassadene der en setning om ytringsfriheten sto nesten nederst i budskapet. I punktene sto det blant annet at «Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over.»
– Jeg ville formulert de talepunktene annerledes i dag. Men i de talepunktene står det også klart at ytringsfriheten gjelder i Norge, sa Støre til DN.
Etter terroren i Paris sier Støre at han forstår hvorfor en rekke aviser trykker karikaturene, og at det er et viktig uttrykk for å ta markert avstand mot en totalt uakseptabel voldsbruk. Han avviser samtidig at det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi.
– Jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet, sier han. Det er ikke et ideal å ytre seg på en måte som krenker, mener Støre.
 
 

Ved siden av de to nordiske landene, var det Frankrike som fikk føle karikaturstriden kraftigst på kroppen. Charlie Hebdo trykket karikaturene tidlig, men først ut var tabloidavisen France Soir, som hadde en hel annen agenda enn Charlie Hebdo. 1. februar 2006 sto det følgende i krigstyper over hele forsiden: «Ja vi har rett til å karikere Gud» møtte landets avislesere og de mellom fem og seks millioner muslimene i landet. Bare noen timer etter er debatten i Frankrike på kokepunktet, men voldelige opptøyer blir begrenset idet redaktøren i France Soir får sparken av avisens eier, den fransk-egyptiske Raymond Lakah. Noen måtte gå. Det holdt der og da.
Roen skulle vare i nøyaktig en uke. Da våknet radiolytterne i Paris til nyheten om at «Franske muslimske ledere vil stanse utgivelsen av det satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo». 11 av de 16 sidene i satireavisen som er kjent for å sparke i alle retninger, var viet de kontroversielle karikaturene som opprinnelig sto på trykk i Jyllands-Posten. Avisen la også til en egen forsidetegning, signert stjernetegneren Cabu, som ble drept under attentatet denne uka. Det er den samme tegningen som nå de siste dagene har figurert på en rette støtteplakater og i internasjonale medier, av Muhammed som holder hendene foran ansikt og utbryter «Det er hardt å være elsket av idioter».
Jyllands-Postens Flemming Rose var blant dem som dro til paris for å snakke Charlie Hebdos sak da de i mars 2007 ble saksøkt av den islamske organisasjonen Union des organisations islamiques de France (UOIF) og Stormoskeen i Paris.
– Det vi gjør er å angripe terroristene. Hvis vi ikke lenger har rett til å le av og lage satire av en terroristsidelogi – hva slags våpen har vi som borgere da igjen? Om vi ikke kan bruke latter til å vinne over frykten, hva kan vi da gjøre?, fortalte daværende sjefredaktør i Charlie Hebdo, Phillipe Val, til Dagsavisen forut for rettssaken, etter ett års heftig karikaturdebatt i Frankrike.
Retten skulle vurdere to av karikaturene fra Jyllands-Posten. Turbanbomben til Kurt Westergaard var den ene. Den andre er av Muhammed som stanser selvmordsbombere ved Perleporten og ber dem slutte med terrorangrepene fordi «de har sluppet opp for jomfruer» i himmelen. Avisen blir selvsagt frifunnet, men redaksjonen og tegnerne lever med drapstrusler og politibeskyttelse. Fire år etter lykkes det første virkelig alvorlige attentatet, da en bensinbombe kastes inn i lokalene. Det skjer i kjølvannet av en egen utgave viet Sharialovene, hvor Muhammed var utpekt til «utgaveredaktør». Førstesiden besto av en karikaturtegning av Muhammed, ledsaget av teksten «100 piskeslag om du ikke dør av latter». Magasinets utgiver Charb var ifølge de små notisene som nådde ut over Frankrikes grenser den gang overbevist om at ytterliggående islamister står bak: – Vi har mottatt flere protester, trusler og fornærmelser på Twitter og Facebook, og disse har vi videresendt til politiet, kunne han fortelle.

 

Inntil bomben smalt i lokalene til Charlie Hebdo i 2011, hadde Jyllands-Posten vært det mest åpenbare målet for terrorister som har til hensikt å hevne den påståtte krenkingen av profeten Muhammed som karikaturene innebar. En rekke ganger har den danske avisen, som har et sikkerhetsoppbud en nasjonalbank verdig, blitt forsøkt angrepet, uten at gjerningsmennene har lykkes. Drapsforsøket på tegneren Kurt Westergaard 1. januar 2010, der en 28 år gammel somalisk islamist kom seg inn i det politibevoktede hjemmet til tegneren og angrep med øks, er et av de alvorligste angrepene på ytringsfriheten i Danmark i kjølvannet av karikaturstriden. Westergaard greide å forskanse seg på badet, som er rigget som et sikkerhetsrom i huset. I sofaen i stuen utenfor satt Westergaards fem år gamle barnebarn med gips om foten og var vitne til det hele.
Aftenposten trykket tegningene som et svar på terrorangrepet mot Westergaard. Det førte til at norske flagg igjen ble satt i brann, blant annet i Lahore. På bannerne til illsinte demonstranter sto også navnet Knut Westergaard, tegneren som skapte den i ettertid mest kontroversielle av de 12 karikaturene, av en Muhammed med en tent bombe i turbanen. «Enhver som dreper Kurt Westergaard vil bli en helt av Islam», var påskriften på bannerne.
29. desember 2010 pågrep Politiets etterretningstjeneste (PET) i Danmark tre menn i en leilighet i Herlev og én i Stockholm. En fjerde mann ble pågrepet i Sverige. Planen deres var å angripe Jyllands-Posten og Politikens Hus på Rådhusplassen i København kun få timer senere. Intensjonen til terroristene var angivelig den samme som det opplegget drapsmennene i Paris fulgte da de angrep Charlie Hebdo. De skulle storme avislokalene med maskinpistoler med det for mål å drepe flest mulig ansatte. I 2012 ble de fire dømt til fengsel i 12 år for forsøk på terror mot Jyllands-Posten.

Den danske avistegneren Kurt Westergaard. FOTO: NTB SCANPIX

Den danske avistegneren Kurt Westergaard. FOTO: NTB SCANPIX

 

Etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo har folk inntatt gatene i Paris med blyanter hevet mot himmelen. Som en rose. Søndag samles de igjen, for å stå samlet mot terroren. Samtidig frykter mange at frontene skal bli hardere. At Frankrike skal bli mer splittet. At hatet skal blomstre. Etter terroren mot satiremagasinet har det bli meldt om flere angrep på moskeer i landet. Fra ytre høyre fløy bruker Front National angrepet til å fronte sin politikk.
En rekke norske aviser har etter terroren mot Charlie Hebdo publisert avisens karikaturer. Blant de første var Bergens Tidende, og de har også vært tydelige i den påfølgende debatten om at mediene nå har en plikt til å trykke dem.
– Begrunnelsen vår for å trykke karikaturene er i første rekke at det har nyhetsverdi, når det er begått et angrep med utgangspunkt i tegninger ville det vært meningsløst ikke vise hvilke tegninger det gjelder. I neste omgang er det også mange andre gode grunner til å vise og trykke slike tegninger i solidaritet, sier kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik til Dagsavisen.
– Ser du noen gode argumenter mot å trykke dem?
– Nei, jeg ser ingen gode argumenter til ikke å trykke.
– Hva med forholdet til de som opplever seg krenket? En ting er retten til å krenke, men er det nødvendigvis riktig å gjøre det?
– Nå kommer man inn i den store argumentasjonen om anstendighet, sier Sandvik og legger til:
– Historien etter karikaturstriden har vært nedslående i så måte. Et lavmål i dekningen er det helt absurde der en svensk reporter onsdag mente at Charlie Hebdo ikke var uten skyld.
Sandvik viser til en kommentar av Jens Martin Eriksen, som har skrevet flere bøker om karikaturstriden, i Bergens Tidende fredag.
– Eriksen legger skylden for drapene på redaktører som ikke stilte opp i solidaritet i forrige runde, og dermed overlot til den enkelte stemmen, som Charlie Hebdo. Han skylder på europeiske sjefredaktører han mener ikke gjorde jobben sin. Det er en kritikk man kan diskutere, men som jeg i overveiende grad er enig i.
Sandvik kaller det en slags tilbaketrekningsstrategi.
– Islamistene tapte kanskje Rushdie-saken, men de vant krigen, sier hun, og legger til: – Charlie Hebdo forsvarte på uærbødig vis det Europa vi som redaktører hver dag skal forsvare. Uavhengig av om det er katolikker, muslimer, hinduister eller sekulære det blir drevet gjøn med. Enhver sivilisasjon har hatt store satirikere. Selv i middelalderen hadde hoffnarren fred. Charlie Hebdo var Frankrikes hoffnarr, som sparket til høyre og venstre, og oppover, sier Sandvik.

En kvinne legger ned en penn i sentrum av den franske byen Strasbourg denne uka. FOTO: NTB SCANPIX

En kvinne legger ned en penn i sentrum av den franske byen Strasbourg denne uka. FOTO: NTB SCANPIX

 

En av dem som på det sterkeste advarer mot å publisere karikaturene fordi det vil krenke alle muslimer, også de som ikke tilhører de ekstreme grupperingene, er filmskaper og tidligere pressefotograf Erik Poppe.
– Karikaturer er et sterkt og godt uttrykk, og om man krenker muslimer, kristne og andre som ikke er oss, og greier å parkere oss selv på samme tid, så er karikaturer et legitimt uttrykk. Spørsmålet er om vi krenker med overlegg, eller om det bunner i en stor kunnskapsløshet i vår sekulære del av verden som noen må ta tak i. Å tegne profeten og er rett og slett ubegripelig krenkende for våre muslimske venner, naboer og medmennesker samtidig som de på linje med alle oss andre vil føre en god diskusjon og kamp om ytringsfriheten. Vi har ikke noe tilsvarende i vår religion som vi kan sammenligne det med, sier Poppe.
I etterdønningene fra skuddene i Paris befinner Poppe seg midt i en ny opphetet mediedebatt om hvordan man skal forholde seg til publiseringen av karikaturene.
– Det er lett å forstå det som skjedde i Paris dit hen at alle redaksjoner i verden følte det som om disse kriminelle kom inn i deres redaksjon like mye som i Charlie Hebdos redaksjon. Følelsesmessig blir derfor dette angrepet annerledes enn det som har skjedd før, og derfor er det spesielt viktig å holde hodet kaldt. Jeg opplever også trangen til å handle i affekt, og følelsesmessig kan jeg forstå det, men jeg kan ikke forsvare det. Hvilken rett har vi til å reagere som vi gjør? Hvis vi trykker disse karikaturene for å hevde oss selv og vise hva vi kan gjøre, er det en gigantisk misforståelse og et feil valg av ytringsbehov, sier Poppe til Dagsavisen, og legger til: – Det vil føre til økt spenning og økt polarisering hos alle, og ikke minst en økt fortvilelse blant muslimer som kjenner denne polariseringen på kroppen. Jeg synes at for de 99 prosentene av muslimene som ikke er ekstremister, de andre finnes det ikke noe forsvar for, er dette en ren respektløs handling.

Erik Poppe, filmskaper og tidligere pressefotograf, advarer mot å publisere karikaturene. FOTO: NTB SCANPIX

Erik Poppe advarer mot å publisere karikaturene. FOTO: NTB SCANPIX

 

Erik Poppe fikk erfare hvor sterke følelsene er rundt saken etter at han målbar sitt syn i debattprogrammer etter angrepet på Charlie Hebdo.
– Jeg merker at folk reagerer sterkt på det jeg har sagt. Jeg kjenner at refleksjonsnivået i debatten ikke er særlig høyt. De trussellignende tingene jeg er blitt utsatt for nå er sterke og skremmende, og jeg ser hvordan dette nører opp under fiendtlige holdninger og behovet for å katalogisere mennesker. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få så mange reaksjoner som jeg har fått de siste dagene, fra det hatefulle, helt inn til det brune. Jeg er vant til å ferdes i det offentlige ordskiftet, men dette er både politikk og religion, så jeg burde kanskje ikke være forundret over reaksjonene når jeg rører i begge deler, sier filmskaperen bak «Tusen ganger god natt».
Han har også fått mye støtte og oppfordringer om å fortsette sin linje, og vurderer generelt norske og internasjonale mediers debatt om publisering av omstridte karikaturer som grundig også forut for det som skjedde i Paris.
– Mediene har kommet til en grundig fortolkning og en form for publisering som har vært god og tilbakeholden. Og publikum skjønner uansett hva dette dreier seg om og kan når som helst finne bildene på internett. Og gudskjelov har vi fortsatt en Charlie Hebdo, men er det riktig at vi alle skal være Charlie Hebdo av den grunn? Den rollen de andre store avisene spiller i den offentlige diskursen er en annen, men vi skal stå samlet i et forsvar for ytringsfriheten og retten til å trykke det man vil. Når også de andre avisene nå plutselig skal være Charlie Hebdo, står vi i fare for å røre dette sammen til å krenke alle muslimer, og det er ikke å forsvare vår ytringsfrihet, sier Poppe.