Julies 
reise

- Alt gikk gæli, sier Julie Skarland på kling­ende trøndersk.

- I begynnelsen, ja? Absolutt alt gikk gæli.

Den første tida etter at hun flyttet til India og forsøkte å stable en designbedrift på beina var trøblete. Motebransjen slik hun kjente den var totalt fremmed for inderne, ifølge Skarland var de ikke engang særlig interesserte i hva hun hadde av kunnskap fra Paris, og hun ble ikke engang invitert på de lokale motemessene. I tillegg hadde hun store problemer med produksjonen.

- Om ikke selve syingen gikk gæli, så ble plaggene vaska i stykker fordi folk putta tøymykner i alt. Eller så var ikke fargene­ vaskeekte.

Nå er det åtte år siden hun flyttet fra Paris til et helt nytt liv i øst. Selv om hun var klar for noe nytt var det et kultursjokk, helt til hun skjønte at hun måtte legge alt hun kunne om mote og business til side og lære på nytt. Tilpasse seg. Go with the flow. I dag kunne hun ikke tenkt seg et bedre sted å bo.

- Det er noe med India. Jeg blir happy av å være der. Jeg måtte bare lære meg å slappe litt av. Når jeg tok meg tid til å bli kjent med folk kom også trivselen i arbeidet. Først da kunne jeg kommunisere på en fruktbar måte med dem som jobbet for meg. I dag vil jeg nok si at de mest unike tingene mine er de jeg har kunnet lage i India.

19. oktober åpner en stor retrospektiv utstilling av arbeidene hennes i Kunstindustrimuseet i Oslo. I en av museets saler står allerede byster med kjoler iført Skarlands karakteristiske design på rekke og rad som en kronologisk fortelling: her er tyllskjørtene med paljetter og grove strikkede topper med løse tråder, lapper sydd sammen på kryss og tvers, prinsessekroner og blomster brodert med tykk ulltråd på lin og silke som hun først ble kjent for. Og elegante aftenkjoler og cocktailkjoler med perlebroderte og applikerte naturmotiv fra tida etter at hun flyttet til India. Og selv om det er et stort sprang fra Paris til New Delhi mener kurator for utstillingen, Anne Kjellberg, at Skarlands stil er så markant og særpreget at man lett kan kjenne den igjen uansett.

- Julies kjennetegn er at hun svært ofte bruker håndbroderte og håndstrikkede detaljer, og gjenbruk og redesign som hun var veldig ivrig på en lang periode. Jeg syns det er særlig interessant å se hvordan hun i den senere tid har vendt tilbake til det hun var veldig opptatt av i utgangspunktet, nemlig håndens arbeid.

- I starten brakte hun det håndlagde inn i moten med strikk og broderte detaljer. Selv om disse tingene kanskje er blitt litt borte i noen perioder mens hun jobbet i Paris, er det nå kommet sterkere tilbake i de unike arbeidene som hun lager i India. Særlig broderiet er kommet tilbake i fokus. Jeg føler at hun har vendt tilbake til røttene sine, sier Kjellberg og understreker at nettopp overgangen fra å være designer til å bli kunsthåndverker fenger.

- Julie har jo hele tida jobbet med kolleksjoner, eller rettere sagt små serier litt utenfor den kommersielle moten. Men hun jobbet tross alt innenfor fransk motebransje. Nå er hun gått over til å designe unikaprodukter, altså plagg der det bare finnes ett av hvert. Det syns vi her på museet gjør henne enda mer interessant, sier Anne Kjellberg,

Skarland er motepioneren som uten penger, uten støtteapparat og uten å kunne ett eneste ord fransk dro til Paris i 1989 for å bli motedesigner. Fra hun slo igjennom på nittitallet med en stil hun selv kalte poetisk folklore har hun vært en del av en eklektisk gruppe designere i Paris der fokus handlet mer om originalitet og personlig uttrykk enn kommers. Med eget atelier og butikk i motemetropolen har hun oppnådd det som for mange unge klesdesignere er den største drømmen, og under merket Princess Factory har hun produsert eksklusive plagg som har figurert på omslaget av magasiner som VOGUE, ELLE og The Face. Men med en bransje som i stadig større grad ønsker å fokusere på inntjening og billigproduksjon i fattige land kom følelsen av at hun var moden for noe nytt.

- Da grensene fra en rekke asiatiske land som Kina åpnet, forsvant hele infrastrukturen i Paris’ motebransje i løpet av bare et par år. resultatet er at du ikke lenger får kjøpt knapper eller stoffer i små kvanta slik som før. Designerne kjøper kun til prototypene og så sendes plagget til Kina for å bli kopiert der. De som solgte knapper og stoffer og var genuint interesserte i mote er byttet ut med trendanalytikere og businessfolk som kun tenker penger. Så da tenkte jeg at nå drar jeg til India og prøver å tenke litt nytt.

En studietur ble til en enda lengre studietur. Og til slutt bestemte hun seg like godt for å flytte.

- Jeg visste jo ikke helt hva jeg bega meg ut på. Så vel for meg at jeg skulle bo litt i India og litt i Paris, lage en del av prototypene og håndverksdetaljene i India, og sy i knappene i Paris. På den måten kunne jeg fortsatt skrive «Made in Paris» på merkelappene, sier Skarland og forklarer at nettopp den merkelappen var ett av hennes sterkeste kort som designer.

- Det var alfa og omega. Jeg hadde tross alt et godt etablert merke. «Julie Skarland made in India» og «Julie Skarland made in Paris» er som natt og dag i bransjen.

Julie Skarland insisterer på at hun aldri har hatt noen masterplan, at ingen veivalg har vært bevisste. At hun har handlet på intuisjon.

- Jeg gikk for eksempel aldri rundt og drømte om å bli motedesigner, jeg skulle bli arkitekt, jeg.

Et råd fra en tegnelærer på friundervisningen, og en førstepremie i en strikkekonkurranse for Husfliden satte henne på andre tanker. Kanskje det måtte bli noe med klær? Hun tok kjole- og draktlinjen ved Brundalen og svennebrev på Tillskärerakademiet i Stockholm, og etter det søkte hun i 1987 på moteskolen Studio Bercot i Paris.

Prestisjeskolen har utdannet en rekke kjente designere som Nicole Fahri, Lolita Lempicka og Isabel Marant, og Skarland kom inn uten engang å delta på opptaksprøven. Det ble et sjokkartet møte med et strengt regime, men av de 80 studentene som begynte var hun en av de 16 som fullførte.

Det ble to år med kadaverdisiplin. Julie Skarlands fordel var at hun ikke hadde så mange bekjentskaper i motemetropolen. Hun snakket heller ikke fransk. Dermed ble det mye hjemmesitting, og hun kastet seg over skolearbeidet både hverdag og helg. Det ga resultater. Skolens rektor Marie Ruckim, som var superautoritær og ikke gikk av veien for å skjelle ut folk i plenum, så et ganske uvanlig stort talent hos den litt sære, rare, norske studenten.

- Jeg var aldri den som tegnet eller strikket finest i håndarbeidstimene på barne- og ungdomsskolen, det ble bestandig litt sånn skeivt og skakt. Men hos Studio Bercot var det nettopp det som ble satt pris på. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte finne på å forandre meg for noen som helst pris, men videreutvikle det som var spesielt for meg. Det ble min oppblomstring, selve nøkkelen til hvorfor jeg lykkes, sier Skarland. Etter skolen fikk hun jobb hos designeren og parfymøren Jean-Marc Sinan. Sinan, som i likhet med Skarland hadde bakgrunn som arkitekt, så tydelig talent hos sin norske protesjé, og hun fikk ansvar for både damekolleksjonen og tilbehørsavdelingen, eller accessoirene, som det heter på motelingo. Det var en kaotisk arbeidsplass men også en unik mulighet for Skarland til å lære og knytte viktige kontakter. Da hun fant ut at tida var moden for å starte for seg selv med egen label, med atelier og butikk kunne hun infrastrukturen i den franske motebransjen til fingerspissene. Hun visste alt om hvor hun kunne få tak i de beste materialene og de flinkeste folkene til å sy.

Indernes manglende interesse ble en aldri så liten nesestyver for den etablerte motedesigneren. I New Delhi fant hun seg overhodet ikke til rette. Og skuffelsen var stor over at folk var så lite interesserte i kompetansen hun hadde fra fransk motebransje.

- Jeg fikk ikke engang lov til å være med på motemessen, den var kun til for å promotere indiske designere. Holdningen er at de har mer enn nok designere i India, så hvorfor skal de importere flere fra utlandet? Og det er jo kanskje egentlig sant. Det var bare en så stor overgang fra hva jeg hadde opplevd i Paris. For selv om det er en enorm konkurranse der er franskmennene alltid interesserte å kare til seg de beste enten de er briter, italienere, japanere eller amerikanere. Miljøet er veldig inkluderende og åpent, og med en motepresse som er genuint opptatt av og kan alt om mote.

Først tenkte hun at om hun skulle bo i India så måtte det bli for å gå inn på det indiske motemarkedet. Det slo hun fort fra seg.

- Å prøve å gå inn i India med vestlig mote ble utenkelig, de ligger såpass mange år etter og er mer på den bling-bling-bølgen så det var ikke noe for meg. Skulle jeg fortsette å jobbe med mote måtte det blitt Paris der man lager kolleksjoner, har deadlines og slike ting. I India har de et helt annet forhold til motebransjen, det er høyre glamfaktor, og en designer tilbringer mer tid på cocktailparty enn på kontoret. Jeg har en indisk designervenn som fikk jobb hos Paco Rabanne i Paris, og han ble sjokkert da han skjønte at han måtte være på kontoret fra tidlig morgen til langt på kveld og jobbe masse. Når skulle han liksom få muligheten til å være moteskaper og drikke sjampis på byen? humrer Skarland.

Om hun ikke kunne fortsette slik hun hadde jobbet i Paris, ville hun likevel prøve å få til en klesproduksjon. Men fant fort ut at hun hadde en produksjon som ikke var tilpasset indiske forhold.

- Den var for komplisert og samtidig for liten. Og vinterkolleksjoner tilpasset nordeuropeiske forhold hadde de dårlig dreis på. I tillegg var utvalget av stoffer heller dårlig. I Paris var jeg vant til at vi bruker like lang tid på å stryke plagget som på å sy det. Det er ordentlig kvalitet og kun de fineste stoffene fra Frankrike og Italia, og Harris-tweed fra Irland, sånne ting. Mitt varemerke var enkel design og eksklusive materialer. I India bruker de mye enklere stoffer som de trykker eller broderer på. Og ullgarn for strikk får du ikke tak i. Du finner noe som er altfor tykt til å strikke klær av, og vil du ha mykt garn så foretrekker de akryl fordi å importere merinoull fra New Zealand blir for dyrt.

I Calcutta kunne hun kjøpe fine håndvevde stoffer. Likevel var uforutsigbarheten en helt ny opplevelse.

- Når jeg fikk stoffet kunne det godt hende at det var feil farge, ikke det jeg hadde bestilt. Men det syntes ikke de var så nøye, og om jeg reagerte på det skjønte de ikke hvorfor. Blått er vel like bra som rødt, hvorfor får du nervøst sammenbrudd av det, liksom, ler hun og legger til:

- Hvit hysterisk kvinne i India, det er entertainment på høyeste nivå.

Ikke få ganger tenkte hun: «Hva i all verden har jeg gjort?». Hun som hadde vært så godt etablert i en av verdens aller største motemetropoler hadde byttet ut hele sin eksistens med det som tilsynelatende var bare kaos.

- Jeg skjønte det vel egentlig ikke helt selv. Likevel kjente jeg at jeg likte meg i India. Jeg var mye mer happy der enn i Paris. Kaos kan jeg klare, det er kjedelige rutiner jeg ikke orker. Og mens jeg har jobbet med forberedelsene til denne utstillingen er jeg blitt mer og mer klar over hvorfor jeg endte der, selv om jeg ikke fikk til å lage klær i India.

Hun skjønte at skulle hun få til å skape noe i India måtte hun legge om, tenke nytt. Starte på nytt. Til sjuende og sist var det ikke et valg mellom Frankrike og India men mellom mote og kunsthåndverk.

- Å være motedesigner i Paris var hele min identitet. Men jeg kjente egentlig på meg at jeg hadde jobbet nok i moten og at jeg var moden for noe nytt. Da ble det naturlig å velge håndverket framfor å være i en lang, komplisert og kostbar prosess med en diger produksjon og mange deadlines. Da jeg kom ut fra motebobla i Paris og til India, der håndverket står såpass sterkt, så forsto jeg nok at det er mye nærmere mitt hjerte enn mote. Jeg fikk mer inspirasjon. Motebobla er en verden for seg, og når du kommer ut stiller du deg en del spørsmål, som for eksempel hva i all verden det er du egentlig holder på med.

Samarbeidet med indiske håndverkere har vært et lykketreff for Skarland. Kombinasjonen av norske strikkemønstre, motiver fra nordisk natur og indisk broderi har resultert i en lang rekke unike antrekk, motevisning i den norske ambassaden i New Delhi og utstillingen «Alice i Hindustan» i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim i 2010- et ordspill på hennes første utstilling «Alice i Eventyrland» i 1991.

- Jeg har lyst til å få fram det vakre og pene i naturen og menneskene, og har nok et lyst verdensbilde. Det at jeg bruker naturen, dyr og blomster er noe inderne også liker. I Paris blir slikt gjerne sett på som naivt, der skal alt være så urbant, mens de som broderer for meg nå uttrykker skikkelig glede over å brodere dompaper, svaner og ugler. Nå kan jeg virkelig slippe løs naturbarnet i meg, og føle at det også taler til inderne.

Selv om livsstilen er blitt mer indisk, sitter den parisiske disiplinen i ryggmargen. Dagen starter grytidlig med en time yoga og meditasjon. Så kommer en hushjelp og lager frokost mens Skarland selv leser avisene. Deretter er det første arbeidsøkt ved PC-en. Etter lunsj på en lokal coffeeshop begynner det kreative arbeidet som kan strekke seg til langt på kveld.

- Jeg prøver å holde en stram rutine og å være hjemme til klokka 17.00, smiler hun. Og gjentar at hun blir så uendelig lykkelig av India.

- Det handler om mentaliteten, evnen til å leve mer i nuet. Og om omgivelsene, fargene, hvordan folk går kledd. Inderne har en farge- og mønstermiks som er langt mer inspirerende enn jeans og T-skjorter. Folk har også såpass dårlig råd at de ikke kan kjøpe nytt når noe går i stykker, og de er flinke til å reparere, og fake ting. Forsøke å få syklene sine til å se ut som motorsykler og sånn. Det er en utrolig oppfinnsomhet og kreativitet. Jeg elsker at det er rom for det spontane.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no