Helg

Julekort i januar

Han Arne trur itte på sjuendeklassinger. Dom er aldri snille uten at dom ska glise etterpå.

Handelen går

Det er så mye rart å feste aua på når juledansen er over og hverdagen sig innover bygda. Det er slutt med å gi gaver og få tusen takk for det, det er forbi med å ta imot gaver og rekke fram pene handa og bukke. Nå kjem det en lang sjuendeklassing med nye ski og skigardstaurer tel skistaver og kaster snø på Sveomsglaset en dag for å få gutta der tel å kommå ut. Han har noe i ei lita pakke, sjuendeklassingen, det var noe han skulle tjene penger på før jul, men det gikk itte som han hadde tenkt. Nå hadde han hørt at Sveomsgutta hadde fått nye skistaver begge to, både han Arne og han Leif, og de gamle stava hass Arne var da nokså bra. Om han Arne ville bytte med de nye skistava og denne pakka.

Å som er i pakka?

Prospektkort!!

Mange prospektkort! Minst femti!! Og han Arne som går i femteklassen må itte tru at det er berre julekort! Det kan nok hende det står «god jul» på et par-tre kort, men ellers er det kort som kan seljas året rundt.

«Sjå her,» sier sjuendeklassingen og bretter ut kortbunken som ei vifte. Det yrer med små nisser og feite griser, men de korta blir fort gjømt bak andre kort med blomsterbuketter og «gratulerer med dagen». Sjuendeklassingen har sett ei annonse i avisa der det sto at «alle kan tjene en ekstraskilling ved å selge våre vakre kort til høytider, fødselsdager og andre anledninger». Nå byr han fram alle korta han har att under ett, han er itte så smart som det firmaet i annonsen. Men han er to år eldre enn han Arne - og det gjør sitt. Berre itte mor hass Arne kom ut og såg å det var dom fór med!

Mor hass Arne kjem itte ut. Men han Arne er på vakt sjøl. Han hører itte på minstebroren, han Leif, som står og hopper i snøsørpa og sier: «Gjør det da, Arne!»

Han Arne trur itte på sjuendeklassinger. Dom er aldri snille uten at dom ska glise etterpå. Og på en forunderlig måte veit han Arne at de gamle skistava hass er betaling nok for kortbunken.

«Je tør itte bytte bort de nye stava, men vil du ha de gamle for korta, så kan je gå med på det,» sier han.

Og sjuendeklassingen slår tel. «Kom med stava!»

«Hent stava mine, Leif,» sier ’n Arne. «De gamle.»

Og så har gutta gjort en handel på nyåret. Sjuendeklassingen stakar seg framover med bambusstaver og flirer over den dumme smågutten som itte skjønte at det sto «god jul» på nesten halvparten i kortbunken. Og han Arne danser og ler og lurer på åssen sjuendeklassingen vil småbanne når han ser at det er sprekker i bambusen på den eine staven!

Dagen etter dreg han Arne og bror hass i veg og ska selja kort. «Vi lyt ta toget tel Brumunddalen og gå opp i Furnesåsen der ingen kjinner øss,» sier han Arne.

Men oppi Furnesåsen er det ingen som ska ha kort. «Det er slutt med jula nå,» sier alle dom spør. Og om litt forstår han Arne at han er blitt snytt. Det er nisser og engler på nesten alle korta!

Og så er det han Arne som lyt fortsetta handelen der sjuendeklassingen slapp. Han tenkjer seg godt om, og når han og minstebroren går nedover mot stasjonen i tusmørket, kjem han så smått fram med at han var sikker på at han Leif kunne greie å få solgt korta. Det var unger som skulle gå og selja kort. Og hvis nå han Leif ga han den gamle, utslitne skinnpungen sin, så skulle han få de pene korta med nisser på.

Han Leif synes itte pungen er så utsliten. Han fekk den i fjor tel jul, den er like pen, men korta er pene dom òg. Og det er veldig snilt av den store broren hass å tala så fortrolig som han gjør.

«Ja,» sier han Leif og tørker vekk nasadryppet med votten sin.

Handelen er gjort.

Og så er det han Leif som ska selja kort. Og han Leif er itte redd for å gå inn der folk kjenner ’n! «Nei, men er det du som er ute og tusler da,» sier folk når han kjem inn. «Ska du selja julekort du da?» Og så kjøper dom, men dom ler godt når han forlanger 15 øre pr. stk. «Her har du tjuge øre,» sier dom. «Her har du tredve!»

Det var stas tel å begynne med, han Leif brydde seg ittno om at folk lo når han sto ved døra og solgte kort, han Arne sto att utpå vegen og vart mer og mer ivrig.

«Vi deler fortenesta, og så får du de korta je har att!» sier han Arne og putter gratulasjonskorta i handa hass Leif før han ska inn i et nytt hus.

«Ja!» sier han Leif og tumler inn. Det går så fint! Alle kjøper kort, det hender han Leif lyt synge en stubb for å få solgt tel riktig høg pris, men det gjør han så gjerne. Han er så gla som han aldri har vøri før, for så liten han er, skjønner ’n at han Arne og han er ute på handel og jokser folk helt opp i skya. Det gjør ingenting om folk gjør narr, han Arne står bak ’n og tar hass parti.

Siste huset dom går inn i, er drengestugua på Dal. Der sitt sjuendeklassingen. Nå har han fløgi på ski og skrytt over handelen sin i hele dag, nå sitt han her og kviler og ser på at de vaksne kara speller poker.

Han Leif gjør som han er blitt vant tel i dag. Han slenger kortbunken på bordet og spør om han ska synge en stubb? Jo da, det var fint det, sier de vaksne, og han Leif syng! Han merker fliren nå òg, men han Arne står bak ’n, så det gjør ingenting. Det er han Arne og han Leif som ska lure hele hurven!

Midt i sangen ser han at sjuendeklassingen ler så lurt imot døra der han Arne står. Og så hører han at han Arne kniser att. Og så skjønner han Leif at han er åleine. Han har lyst tel å gråte her han står; men så svelgjer han klompen og syng - i vill trass - ei lang vise - og legg på prisen for hårt vers.

(Opprinnelig trykket i Arbeiderbladet 
12. januar 1952)

Mer fra: Helg