Og det juletreet vart penere og penere for hårt år. Det rakk helt opp i taket og var dryssfullt ta glitter og glasskuler, papirkørjer og lys.
Åtte daer før jul pynte dom juletreet i Svingen: mannen og kjærringa, den vaksne sønn og de tre onga. Og alle vi andre onga som bodde i grenna omkring Svingen, fekk væra med og sjå på.
- Sett dekk pent på senga nå, så ska de få sjå på, sa kjærringa.
Og vi klompe oss i hop oppi senga, skubbe og fløtte oss, så det skulle bli plass tel alle. Vi sa itte et ord, vi bærre såg. Helt tel det var noen som banke på ruta og ropte navnet våres. Det var utsendinger hemanifrå, store søsken som skulle få oss telbars att tel hverdagen. Tel vedhogginga og kveldsgrauten og skuleleksa.
Og da var det itte moro å fortælja at vi hadde vøri i Svingen.
Ingen skulle gå dit, folket i Svingen var møkksamme og domme, dom kunne itte handtere penger, itte hadde dom gris så det vart no julekveldmat, vedtomt var det i skålen der nesten støtt. Og et nytt klæsplæigg hadde itte onga der fått på mange år. Hadde dom tjent litt ekstra tel jul, så kjøpte dom juletrepynt.
- Åffer kan itte vi ha slikt juletre som dom har i Svingen da? kunne vi onga seia der vi satt i tjukke gensera og åt blodklubb.
- Jo, ville du heller sitta her og fryse og itte ha noe mat, så -. Og det var forklaring nok for oss. Vi godtok den. For da skjønte vi at vi hadde det bedre enn folka i Svingen. Vi hadde det bedre enn mange andre òg, hu mor delte ut en fleskebæta og litt mjølk tel dom som itte hadde. Slik var det å ha god råd, tenkte vi onga der vi gikk i tussmørke og delte ut tel dom som satt «trångt i det». Den gamle kjærringa inni skauen folde henda og gret da vi kom, vi følte oss nesten som engler der vi sto ved døra og hørte å snille vi var. Og den giktbrøtne kallen oppå loftet i Svestugua, han sa både takk og ære.
Så hadde vi bære Svingen att. Hu mor hadde sendt med ei pølse som vi skulle levere der òg.
- Men det er vel itte stort hjelp i det, dom greier itte å gjømme noe tel julkvelden kjæm, sa hu mor da hu putte pølsa i kørja.
- Vi kjæm med litt julemat vi, sa vi da vi kom inn.
- Takk for det, legg pølsa på bordet, sa kjærringa. Mannen sette fram stol ått oss, vi belaga oss på såmmå takksamheten som vi hadde møtt hos de andre som fekk julesmak.
Men så flaug den vesle dotter der over golvet og slo opp døra ut i den kalde stua. Der sto juletreet med den peneste og blankeste juletrepynten som tenkjes kunne. Og så var vi onga like fattige att. Det var oppi Svingen dom hadde juleglansen, tenkte vi.
Og så gikk vi sakte hematt og åt innmatkaker.
27. desember 1952