Når dom er sikker på den står støtt, finn dom fram silkefiller og bendelband, sølvpapir og alt som kan tenkjes å henge på en soplime som ska vara juletre tre vikur for tidlig.
Nå har dom glede seg tel jula i lengre tid. Og dom har ingen kalender å sjå etter, riktignok heng det en slik raring på veggen over kjøkkenbenken, hu Ingrid som går i sjuende klassen har tel og med brette de små bladlappa bakover og pekt på julekveldsdatoen.
- Der er julekvelden, hadde hu sagt og slept de andre datolappa på plass. Og da vart det like lenge å vente som før.
Dom kjæm i hug julekvelden i fjor, tvillinga. Det hadde vøri så koselig hele kvelden. Gaver ifrå a «tante Hamar» og han «onkel Gjøvik», dom som hadde penger og bodde i steinhus med nykkjyl i døra om dom bære skulle på do. Og hele jula igjønnom var det som alle bære hadde en tanke. «Å vara snille».
Dom kunne kåmmå inn å hen dom ville i fjor, så fekk dom en smultring i handa før dom hadde fått ta seg votten. Og slik var det i mange, mange daer. Det likeste var juletrefesten på lokalet, der var det tre ringer rundt treet, og når dom skulle gå hematt, kom julenissen med en stor sekk på ryggen og sa med grovt mål:
- Er det noen snille barn her?
Nå hadde tvillinga gitt søtten i hele kalender’n. Soplimen sto ferdigpynte i krakken.
- Ta handa mi her nå, Tora, sa ’n Jon, - så leke vi julekvelden.
Hu Tora strekte fram de små henda sine så trykk-knappa i handlinninga spratt opp fordi kjolarma var for stutte.
- Så syng vi, sa ’n Jon.
Og dom sang. Jeg er så glad hver julekveld.
Dom kunne bære det fysste verset, så det tok dom oppatt gong på gong. Men plutselig går døra opp, de store onga kjæm inn ifrå kjelkebakken, hu mor kjæm ifrå fjøset.
Jeg er så glad -
- Det er for tidlig, sier a Ingrid sjuendeklasse og sett seg med et vanskelig regnestykkjy. Han Oskar i femteklasse hermer etter dom, han har stygge auer der han sitt ved bordet med sirupskiva og mjølkekoppen. Bære hu Edit fyssteklassing står og ser på.
- Det er for liten ring rundt treet, rundt soplimen, sier hu.
- De får itte gått orntli fordi det er bære to i ringen.
Hu retter nesten fram handa for å dele ringen og bli med sjøl, men så skrik han Oskar:
- Sjå på bånsongen! og hu Edit går borti ranselen sin og begynner å rote i skulesaker.
- Let dom leike da ve! sier mor doms, hu sitt på vedkassa og mæl kaffe.
- Je ska vara med dekk og synge je. - Jeg er så gla-ad.
- For tidlig, kjæm det ifrå a Ingrid, hu har regne gæli tre gonger nå for detta tullet som tvillinga fær med. Og hu mor ser på klokka og får det travelt med å setta på bordet tel han far kjæm ifrå skauen. Og så får han Oskar ei overhaling fordi han har skøri seg ei sirupskive så like føre medda’n.
- Nevn ingenting ått ’n far, hu Ingrid soper tel seg regnestykkjy halvferdig mens mor hennes smågrin litt fordi hu itte gjorde seg ferdig med leksa i dag da hu hadde bordet for seg sjøl. Hu Edit har alt satt seg ved bordet for å vara sikker på at hu var stor jente og gjorde det som var riktig, men så var det itte riktig lell, for a Edit skulle setta på kniver og gafler og potetfatet.
Og da tvillinga ska sjå seg om, er krakken tom og soplimen borte.
Folk var itte snille ennå. Det var for tidlig. Men når jula kjæm, da er dom snille! Å - da ska du sjå tvillinga i Moa! Dom flyg i beina på mor si når hu går i fjøset, dom sitt rett innafor døra når ’n Oskar ska bæra inn juleveden så han dætt så lang han er og sender vedfanget rett opp i vassbytta hennes Ingrid der hu står og vasker golvet. Dom får kjeft og skjenn ifrå alle kanter, men det er ingenting som bit på dom. For nå er det like før.
Og like gærne som tvillinga var før jul, like gærne er dom etter at jula er slutt. Det ska kåmmå en dag i februar, ja i mars kænskje, at hu Ingrid går og leiter etter skulesekken sin, hu har sluske unna med regninga som hu bruker å gjøra, nå er det bære en time tel han far kjæm ifrå skauen.
- Å hen er sekken min?, bøkene finn hu etter hvert, ei her og ei der, men sekken da! Sekken!
Da kjæm han tvilling-Jon inn i gangen med ei topplue over hue og sekken hennes på ryggen, hu Tora sitt på vass-sælabenken med store auer, og så sier ’n Jon:
- Er det noen snille barn her?
- Det er for seint! sier a Ingrid og riv tel seg sekken så begge tvillinga tomle bortunder benken.
Slik går det - for dom som itte følje kalender’n.
7. desember 1951