Nye takter

Tidløs Arve Henriksen

Arve Henriksen har tidligere vist at han kan lage vakker musikk. Nå gnir han det inn med fire album i en og samme utgivelse.

Dagsavisen anmelder

Arve Henriksen

«The Timeless Nowhere»

Rune Grammofon

###

Det er ikke overdrevet å slå fast at Arve Henriksen har en ganske formidabel produksjon bak seg. I tillegg til ti soloalbum siden 2001, og enda flere med bandet Supersilent, har han satt sitt særegne stempel på en lang rekke album med ulike norske musikere. Det er en bauta i moderne norsk jazz som nå kommer med ikke bare ett, men fire, album, samlet i en boks, i utgivelsen «The Timeless Nowhere».

Dette er ikke et samlealbum med tidligere utgivelser. Et av dem er riktignok utgitt tidligere, «Towards Language – Live at Punkt». Albumet er opptak av en konsert fra 2017, samme år som Henriksen ga ut studioalbumet «Towards Language», der han hadde med seg Jan Bang (sampling), Erik Honoré (sampling og synth) og Eivind Aarset (gitar). Albumet ble utgitt i fjor, men kun digitalt. Det er et ypperlig album som i seg selv fortjener en fysisk utgivelse: I denne sammenhengen, som en del av en større utgivelse, en større musikalsk fortelling, passer det dessuten svært godt inn.

Resten er nytt materiale, i den forstand at det ikke er utgitt tidligere. Noe av det er helt ferskt, noe er spilt inn for mer enn ti år siden. Felles for alt er at det i aller høyeste grad fortjener å bli utgitt. Vi snakker altså fire album. Det musikalske landskapet er kjent for alle som har fulgt Henriksen, det er ingen store overraskelser. Stryningen tar oss med inn i en verden av mektige lydbilder, det er romantisk, poetisk og vakkert.

På et av albumene, «Acousmograph» møter vi musikeren alene. Væpnet ikke bare med trompeten, men også egen stemme (som han har vist fin bruk av også tidligere), piano, celeste, harmonium, synth, elektronikk og field recording, blant annet av et glasshorn, spilt inn på øvingsstudioet til Terje Isungset, og en celesta spilt inn backstage under en lydsjekk i Parma. På de andre albumene har han alliert seg med en rekke musikere. De er mange, vi skal ikke nevne alle her, i sentrum står uansett trompetisten selv. Med sin helt særegne og fine tone. Hør bare på en låt som Origin, som åpner albumet «Cryosphere», med Audun Kleive på trommer. Som så mye på denne utgivelsen er det rett og slett voldsomt vakkert.

Dette er en gave av en utgivelse til alle som er glad i god musikk (og hvem er vel ikke det). Vi snakker mengder av vakker musikk som gjør høsten til et bedre sted å være.