Strengenes herre

Geir Sundstøl

«Brødløs»

Hubro

Hvis ikke Geir Sundstøl hadde eksistert hadde det blitt nødvendig å finne ham opp. En strengenes mester, som veldig mange av landets fremste artister har hatt god bruk for i årenes løp. Det tok en stund før han begynte å gi ut egne album, men da det først skjedde etablerte han seg som en av landets fremste musikere på egen hånd også.

Les også: Marc Ribots nye album er et kamprop mot Donald Trump (DA+)

Albumtittelen «Brødløs» er hentet fra området i Halden der Sundstøl vokste opp. Der dukket han først opp i byens ungdommelig friske folkrockgruppe The Rovers for snart 30 år siden. Sundstøl har siden spilt gitar og beslektede strengeinstrumenter for de fleste. Senest med Adam Douglas på hans nye album, der han var med på å sette en ekstra spiss på det utsøkte lydbildet. Han har i mange år vært en av dem du hører aller oftest på norsk radio, uten at det så ofte blir nevnt at han er med.

Sundstøls egne plater tar ham inn i hans egen verden. «Brødløs» tar lyden av «Furulund» og «Langen ro» et stykke videre. Han faller aldri for fristelsen til overdrevet teknisk briljering med gitaren eller det store arsenalet av beslektede strengeinstrumenter, men spiller med stil og finesse, og legger opp til en tett atmosfære sammen med musikerne sine. Medspillerne er Jo Berger Myhre og David Wallumrød (tangenter), Mats Eilertsen (bass), Sanskriti Shrestha (tablas), og sist, men ikke minst, den svært ofte tilstedeværende perkusjonisten Erland Dahlen.

Les også: Orions Belte leverer en av høstens fineste overraskelser (DA+)

Det er et strøk av americana over panoramaet som brettes ut. En egen meditativ stemning. Man kan ane litt av filmmusikken til Ry Cooder som mulig inspirasjon. Midt på plata kommer den eneste coverlåten – eller de eneste to, som det må være når David Bowies «Warszawa» smelter sammen med John Coltranes «Alabama», og går opp i en ny enhet. Men Sundstøls egne melodier kan sannelig også være vakre nok.

I den grad dette er jazz kommer det mest til overflaten til slutt, i «Waterloo» (nei, ikke Abba-låten), som minner litt om de store lydflatene til Kamasi Washington, der Nils Petter Molværs trompet smelter sammen med ensemblets eget kor, og setter et utsøkt punktum for albumet. For en nytelse det har vært.