Nye takter

Saksofon i stort format

Marius Neset er ikke bare en av landets beste saksofonister, han er også en mann for de store prosjektene.

Marius Neset/ London Sinfonietta

«Viaduct»

ACT

I 2016 presenterte det store amerikanske jazzmagasinet DownBeat artikkelen «25 for the future», med 25 av de mest lovende jazzmusikerne i verden akkurat da. Med Kamasi Washington på omslaget, og Marius Neset som eneste ikke-amerikanske musiker på lista. Her hjemme var det lenge siden han bare var «lovende». I 2012 vakte han stor oppsikt med en konsert med Trondheim Jazzorkester i Molde, der Roald Helgheim her i avisen trakk paralleller til det første besøket fra Miles Davis. Dette ble senere til albumet «Lion».

###

Mye av det Neset gir ut på album er i denne kategorien. Han har fått stadig større oppdrag i kategorien bestillingsverk, selv om han kan spille jazz i små formater så godt som noen. To år etter albumet «Circle of Chimes», som vi uhøytidelig kaller Nesets «Tubular Bells», kommer et enda mer ambisiøst opplegg. Musikken på «Viaduct» ble urframført på Kongsberg jazzfestival i 2018, med samtidsmusikerne i London Sinfonietta, og hans faste band med Ivo Neame på piano, Jim Hart på vibrafon, Petter Eldh på kontrabass og Anton Eger på trommer, som alle får god anledning til å utfolde seg.

Viaduct er ei bro over en vei.- Jeg har skrevet mange forskjellige tonerekker som forandrer seg hele tida, og som går over i hverandre. Med et atonalt tema i én ende, og et veldig romantisk tema i den andre. Jeg vil trekke det ut i det ekstreme, og får det til å møtes, forklarte Neset oss om musikkens tilknytning til tittelvalget. Senere ble den spilt inn i studio, og kommer nå omsider på plate.

«Viaduct» er et verk som framhever Nesets evner som komponist like sterkt som hans talent som saksofonist. De enkelte partiene har bare indekserte titler, men allerede i «Viaduct Part 1b» tar det veldig godt av, med Neset i et flott sololøp, før strykerne tar over og holder intensiteten og det høye tempoet ved like. Det er kort vei fra det tonalt utfordrende til det smektende vakre, som i «Viaduct Part 1d».

Part 2 er nok lettere tilgjengelig enn den første halvdelen, nesten som en presentasjon av alle mulighetene i ensemblet, fram til et storslått panorama mot slutten. «Viaduct» er full av overraskelser, og er svært spennende å høre på.

Mer fra: Nye takter