Nye takter

Plateanmeldelse: Pocket Corner: «Spanish Carrot». Frode Gjerstad Trio: «Forgotten City»

To av de fremste veteranene fra Stavanger har spilt inn nye plater. De blåser fortsatt friskt i den frieste enden av jazzen.

Dagsavisen anmelder

Frode Gjerstad Trio + 1

«Forgotten City»

PNL

Pocket Corner

«Spanish Carrot»

Losen

Saksofonisten Frode Gjerstad har vært en institusjon i de frieste områdene av norsk jazz i en liten mannsalder. Erfarne lyttere vil huske hans Circulasione Totale Orchestra som et friskt pust med albumet «Accent» i 1988. Siden har Gjerstad vært med på så mange plater, både som bandleder og medspiller, at det knapt nok er noen som har oversikten lenger.

$ID/NormalParagraphStyle:Frode Gjerstad.
$ID/NormalParagraphStyle:Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

På «Forgotten City» (er det Stavanger han sikter til?) hører vi hans trio + 1, med trommeslager Paal Nilssen-Love og bassistene Øyvind Storesund og Jon Rune Strøm. Begge har spilt i trioen før i årenes løp, men nå er begge med på én gang. Fire improvisasjoner er det plass til på albumet, fantasifulle utspill med stor dynamikk og spennende oppbygning. I lange stunder føler instrumentene seg stille fram med hverandre, med de to bassene som utfyller hverandre i hver sin kanal. Spesielt fint høres det ut i fløytelåten «Cars Up On Blocks». Selvfølgelig er dette bare stillhet før sterkere stormer, og vi har enda mer bråk i vente:

Også trompetist Didrik Ingvaldsen har vært med på mye forskjellig, men vender med ujevne mellomrom tilbake til sitt Pocket Corner, som etter 30 år nå består av Glenn Brun Henriksen (saksofon), Aleksander Grønstad (gitar) og Ståle Birkeland (trommer). Selv om de låter helt annerledes er forbindelsene fra Frode Gjerstad Trio til Pocket Corner sterke. Ingvaldsen nevner Gjerstad som et av sine store forbilder. Paal Nilssen-Love spilte trommer i Pocket Corner en gang i tida.

###

Pocket Corner går hardt ut fra første tone, med gitarist og trommeslager som truer tungrocken i sin tilnærming til stoffet, mens trompetist og saksofonist med en gang signaliserer at her skal det blåses hardt. Heldigvis roer de også tempoet ned i noen mer ettertenksomme stunder. De når et tidlig høydepunkt med rolige, men intense «Elegant», en tittel som i så stor grad inviterer til assosiasjoner at jeg skal la være. Det er naturlig å tenke seg at «Stoken» er en hyllest til ex-medlem Ståle Storløkken.

Som man har sett stiller denne gruppa uten bass, noe som kommer til å skille dem ut fra andre kraftbesetninger med lignende tilbøyeligheter. Ellers kunne det nesten blitt for mye av det gode. «Spanish Carrot» er likevel sterk kost.