Plateanmeldelse: Maria Kannegaard Trio: «Sand i en vik»: Er dette årets fineste jazzplate?

Maria Kannegaard Trio

«Sand i en vik»

Jazzland

Pianisten Maria Kannegaards trio, med Ole Morten Vågan på bass og Thomas Strønen på trommer, har ikke vært å høre på plate sammen siden «Camel Walk» i 2012. Det nye albumet kan trygt kalles en begivenhet. Ikke bare fordi det er så lenge siden sist. «Sand i en vik» er nemlig både så vakker og så utfordrende som det går an å være samtidig.

I fjor ga Maria Kannegaard ut soloalbumet «Nådeslås», som ikke lignet på noe annet, og gjorde et mektig inntrykk med sin helt personlige lyd. Vi tok den med på lista over fjorårets beste plater. Den ble også overraskede nominert til Spellemannprisen i jazzklassen, selv om musikken stilmessig var bortenfor alt. Kannegaard meldte selv i presentasjonen at «Nådeslås» var et uttrykk for en tid som heldigvis er forbi. Hun har vært åpen om at psykiske problemer har lagt en demper på aktiviteten. Samtidig kom hun også tilbake til jazzklubbene i sitt gamle trioformat, som vi endelig får høre mer av her.

Det nye albumet begynner med noe som høres ut som tre ettertrykkelige tramp i klaveret. Før vi rekker å undre oss over hva vi har i vente fortsetter bandet med første låt, «Godrot», som er så melodiøs og rytmisk forløsende at den oppfattes som umiddelbart velvære. Smellvakre melodier går hånd i hånd med dynamisk improvisasjon gjennom hele plata.

Tittelsporet «Sand i en vik» har det nydeligste åpningstemaet som det går an å forestille seg. Men den skal vare i nesten 11 minutter, og går gjennom store forandringer på veien. Et stillere midtparti gir rom for egen meditasjon, musikerne spiller fritt, før den store melodien kommer tilbake i sin fulle prakt. Et annet sentralt spor er «Min ingen», som også var med på «Nådeslås». Der som en uendelig stor elektronisk ambient meditasjon. Her blir den en ettertenksom pianoballade, med flere finurligheter i kompet.

Kannegaard komponerer gode nok melodier til at trioen kunne spilt den mest smektende hitjazzen hele veien. Men de sørger hele tida for å bryte opp stemningen med mer utfordrende detaljer, som skjerper sansene og holder spenningen ved like. Albumet varer lenge med sine 72 minutter, men her er ikke et kjedelig øyeblikk. «Sand i en vik» har allerede funnet sin plass på min liste over årets fineste, kanskje helt øverst.