Nye takter

Plateanmeldelse: Hedvig Mollestad: «Ekhidna»

«Ekhidna» er noe av det tøffeste du kommer til å høre i år.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

Hedvig Mollestad

«Ekhidna»

Rune Grammofon

Det er snart ti år siden Hedvig Mollestad Trio smalt inn på den norske musikkscenen med debutalbumet «Shoot!», med gitarriff breiale nok til å få Tony Iommy til å rødme. Siden da har Mollestad plassert seg som en av de fremste leverandørene av forførende riff, servert med blytung selvsikkerhet av en trio som har servert seks album på sju år. Mollestad er en mester i dette faget, uansett om du insisterer på merkelapper som progrock eller powerjazz, gitaristen fra Ålesund lar seg ikke fange i enkle båser. Hun er på ingen måte alene i dette landskap av kompromissløs, gitarbasert jazzrock, men hun gjør det på mesterlig vis, og på sitt eget vis. Med og uten trio, får vi nesten legge til.

khidina-bandet, med Erlend Slettevoll, Ole Mofjell, Torstein Lofthus, Hedvig Mollestad, Susana Santos Silva og Marte Eberson. Foto: Julia Naglestad

Denne gangen er det uten powertrioen vi er vant til å høre henne med. Da Mollestad ble bedt om å skrive bestillingsverket til Vossa Jazz anno 2019 håndplukket hun musikere til urframføringen på Vossevangen. Det er stort sett samme besetning hun har med seg på studioinnspillingen av verket «Ekhidna», oppkalt etter et monster fra gresk mytologi, halvt kvinne og halvt slange. Besetningen er uten bassist, nå som på Voss. Sekstetten har likevel kraften til et godstog i seg, med Torstein Lofthus (Elephant9) som fyrbøter bak trommene. Lofthus har følge av perkusjonist Ole Mofjell, med solid bakgrunn fra improscenen og band som «The big YES!», som debuterte med et smell i fjor. Sekstetten teller også to keyboardister, Marte Eberson (ex-Highasakite) og Erlend Slettevoll (The Core), med den portugisiske trompetisten Susana Santos Silva som siste medlem.

Med Mollestad forventer du en musikalsk knyttneve fra start, det får du ikke på «Ekhidna». Det starter neddempet, med den varme lyden fra Silvas trompet i sentrum, på låten «No Friends But The Mountains». Det varer likevel bare et par minutter før et knivskarpt gitarriff skjærer gjennom stillheten i «A Stone’s Throw», og vi er på plass i det hardtslående landskapet hun har gjort til varemerke med trioen, samtidig preget av et nytt lag med musikere, som åpner nye rom i musikken.

Ikke minst er det gjennomgående fabelaktig å høre Silva sammen med råskapen fra Mollestad, trompetisten er kjent fra en friere del av jazz, men glir på enestående vis inn i gitaristens prosjekt, og leverer et viktig bidrag til at dette verket låter så bra som det faktisk gjør. Sjekk møtet mellom Silva og Mollestad på låten «Antilone», den kanskje sterkeste på dette albumet, sammen med avsluttende «One Leaf Left», en monumental avslutning på albumet, som bygges sakte opp for å lande i en strålende gitarsolo og punktum settes der det hører hjemme, med gitaren i sentrum.

Det er heldigvis en viss tradisjon for gjenbruk av bestillingsverk, ideen om at de skal parkeres etter én konsert er nådeløs. Det er samtidig ikke alle bestillingsverk som fungerer like godt som album. «Ekhidna» gjør utvilsomt det. Uansett: Dette er noe av det tøffeste du kommer til å høre i år.