Nye takter

Plateanmeldelse: Fred Hersch: «Songs From Home»: Usedvanlig vakker musikk fra karantenelivet

Fred Hersch serverer usedvanlig vakker musikk fra karantenelivet i Pennsylvania.

Dagsavisen anmelder

Fred Hersch

«Songs From Home»

Palmetto Records

Da pandemien stengte ned kulturlivet våren for snart et år siden, ble nettkonsertene i regi av plattformer som Brakkesyke et lyspunkt, med en intimitet og spontanitet du sjelden får på større konsertscener. Denne intimiteten fikk vi ikke bare med norske musikere. En av dem som inviterte på besøk inn i sitt eget musikalske hjemmekontor var den amerikanske pianisten Fred Hersch, som hver dag i noen uker strømmet små konserter fra sin egen stue. Konsertene, fra en av de flotteste pianistene i sin generasjon, ble så populære, så kjærkomne, at Hersch noen måneder senere, i august, satte seg ned ved pianoet hjemme i skogene i Pennsylvania og spilte inn elleve låter, som ble til albumet «Songs From Home», sluppet like før jul.

###

Hersch er ikke alene om å la seg inspirere musikalsk av pandemien, allerede i sommer kom for eksempel en annen pianostorhet fra den amerikanske jazzscenen, Brad Mehldau, med et album spilt inn i Amsterdam. Hovedvekten på Mehldaus «Suite: April 2020» ligger på egne nyskrevne låter, inspirert av hverdagene under pandemien, med unntak blant annet for en riktig fin versjon av Neil Youngs «Don’t Let It Bring You Down». Hos Hersch ligger hovedvekten på andres sanger, bare to av de elleve låtene er skrevet av Hersch selv, deriblant fine «West Viriginia Rose», som for øvrig åpnet en strålende solokonsert fra pianisten under Oslo Jazzfestival tilbake i 2018.

Les også: Kunstanmeldelse Nielsen og Goksøyr: Hårete sex på beste vestkant (+)

På «Songs From Home» åpner Hersch med Frederick Loewes «Wouldn’t It Be Loverly», fra Broadway-musikalen «My Fair Lady», servert i en neddempet versjon av den lyriske mesteren. Han holder seg i dette balladelandskapet gjennom det meste av et album der flere av låtene kretser rundt ensomhet, enten det er ved telefonstolpene langs motorveien i «Wichita Lineman», i Duke Ellingtons «Solitude» eller på en ensom vei, «travelling, travelling, travelling», i Joni Mitchells «All I Want», albumets lengste, og for øvrig en nydelig versjon av låten.

Les også: «Kommer det virkelig en ny teatervår?»

Det er en lengtende, rørende og intim hilsen fra en musiker som fylte 65 år i oktober, i et nedstengt samfunn, og fortsatt var 64 år da han spilte inn et album som passende nok avsluttes med Lennon/McCartneys «When I’m Sixty-Four». Resultatet er rett og slett usedvanlig vakkert.

Les også: Anmeldelse: Barry Gibb: Med hjerte for country (+)