Nye takter

Plateanmeldelse: Egil Kapstad: «Live At Molde Jazz»: Gjenoppdaget jazzskatt

Pianisten Egil Kapstad gjorde bare to konserter helt alene i løpet år av sine mer enn 50 år i norsk jazz. Nå kommer den første av disse på plate.

Dagsavisen anmelder

Egil Kapstad

«Live At Molde Jazz»

Ponca Jazz

Egil Kapstads «Live At Molde Jazz» er spilt inn der dere veit. Nærmere bestemt er opptaket fra 1997, da pianisten ble overtalt til å opptre helt alene, for første gang. Dette ble regnet som en så stor begivenhet at konserten ble direktesendt på NRK midt på lyse dagen, tatt opp av Erling Wicklund, funnet igjen i arkivene av Torstein Vegheim, gitt ut av Kapstads kone Hilde Hefte (som han ga ut mange plater sammen med), med omslagsnotater av Jan Erik Vold (som han også ga ut mange plater sammen med). Mange gode krefter har altså vært i sving for at vi kan nyte denne konserten etter alle disse årene.

###

Egil Kapstad er en legende i norsk jazz. Han begynte å spille offentlig tidlig på 60-tallet, og fortsatt i mange sentrale roller før han døde i 2017. Han var med på Karin Krogs debutalbum «By Myself» i 1964, han fikk Spellemannprisen to ganger, for trioplatene «Cherokee» (1989) og «Rememberance» (1995), begge med Terje Venaas på bass og Egil «Bop» Johansen på trommer. Jan Erik Vold gir Kapstad mye av æren for at samarbeidet med Chet Baker på «Blåmann! Blåmann!» ble så bra.

Repertoaret på konserten i Molde er mangfoldig, og understreker bredden i Kapstads virke. Han begynner med vakre «The Peacocks» av Jimmy Rowles. Pianisten forteller så at konserten skal være en hyllest til musikk og musikere han er glad i, før han i neste omgang forener Bela Bartoks konsert for orkester sømløst med komposisjoner av Bill Evans og Duke Ellington i ni sammenhengende minutter. Han avslutter med Thelonious Monks «’Round Midnight», før han spiller et nødvendig ekstranummer med Johnny Mandels romantiske «Close Enough For Love». Alt framført med beste følsomhet og finesse i bortimot en time til sammen.

Yngre generasjoner oppdager også musikken til Egil Kapstad. I senere tid har hans store verk «Syner» fra 1967 fått fornyet oppmerksomhet, og det ble tolket av gruppa Moskus på Munchmuseet i fjor. Originalalbumet er bare på YouTube med fordums knitring og sus, og kunne kanskje være noe å ønske seg allment tilgjengelig etter at Molde-konserten nå er ute for alle som vil høre på.