Nye takter

Plateanmeldelse: Chrome Hill og I.P.A.

To nye album viser jazzen fra to forskjellige sider og tider. Saksofonisten Atle Nymo behersker begge.

Dagsavisen anmelder

Chrome Hill

«This Is Chrome Hill»

Clean Feed

I.P.A.

«Bashing Mushrooms»

Cuneiform

Gruppa Chrome Hill nærmer seg 20 års fartstid i den hardere delen av norsk jazz, eller jazzrock som noen fortsatt tør å omtale seg selv som. Jazzrock noir, til og med, slik at det skal være tydelig at dette ikke er lett underholdning. Chrome Hill er Asbjørn Lerheim (gitar), Roger Arntzen (bass), Torstein Lofthus (trommer og vibrafon) og Atle Nymo (saksofon). Sistnevnte tok over for Jørgen Munkeby for fem år siden. Lerheim har skrevet låtene, men spillet er så detaljrikt vi aner at alle har hatt sine ord med i laget før de ble ferdige.

Gruppa har turnert mye i Japan, og forteller at dette preger musikken deres nå, uten at det er tydelig for andre. Musikken er uansett både internasjonal og universell, med et uttrykk som går tilbake til 70-tallets jambaserte progjazz, med rom for revolusjonære tilbøyeligheter, og med full kontroll over produksjonsmidlene. Chrome Hill har nemlig det meste. De øker på fra sakte og stemningsfulle «Clockwork» til rendyrket tungrock i «Ascend», og roer ned igjen med «Interlude», en stille gitarballade. Gruppa er på sitt sterkeste fram mot et øredøvende klimaks i «10-4», og når de spiller intens frijazz i «Particle».

I.P.A. høres ut som de kommer Chrome Hill 10 eller 20 år i forveien i jazzhistorien. De startet for 12 år og fire album siden, inspirert av legenden Don Cherry, og viderefører gledene ved akustisk jazz som tenner på alle plugger, men som også kan vise seg fra mer følsomme sider.

Her spiller Atle Nymo igjen saksofon, med Magnus Broo (trompet), Mattias Ståhl (vibrafon), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Gjengangere fra grupper som Atomic og Motif og svært mye annet. Nymo, Broo og Ståhl deler på de gode komposisjonene, som får ta de veiene de vil underveis, best eksemplifisert i det livlige, til tider hemningsløse tittelsporet til Broo. Albumet byr på en hyllest til ung aktivisme i Ståhls humørspreder «Go Greta», og sannsynligvis enda en hilsen i Nymos vakkert melodiøse «Farmor». Et udiskutabelt «JA, det er jazz»-album av beste sort.