«Nytt» fra Miles Davis

Miles Davis

«Rubberband»

Rhino/Warner

En av jazzens aller største er tilbake, i form av mer enn tretti år gamle opptak, på det som presenteres som et «tapt album» fra Miles Davis. Løfter om tapte album skal tas med en klype salt, også for «Rubberband» gir det mening bare et stykke på vei.

Les også: Quintet før og nå

Året er 1985. Etter tretti år, merket av album som «Kind of Blue», «Sketches of Spain» og «Bitches Brew», har Miles sagt farvel til sitt gamle plateselskap Columbia og signert kontrakt med Warner Bros. Året etter kommer «Tutu», utgitt av Miles med Marcus Miller på laget, som hans første album på nytt plateselskap. Miles kan hente hjem en Grammy, men det var ikke gitt at «Tutu» skulle bli det første. Hos plateselskapet lå det noen opptak gjort året før, fra det som kunne ha blitt et album, men som ble lagt på hylla. Flere av låtene ble spilt live av Miles på slutten av åttitallet, men det er først nå de gamle opptakene er hentet fram igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De er ikke bare hentet fram igjen, mye av materialet er jobbet videre med av Randy Hall og Attala Zane Giles, folk som jobbet med Miles den gang. De har lagt på ny beat, ny musikk, vokal, og i et tilfelle – låten «So Emotional» – har de skrevet en helt ny låt rundt det gamle materialet og hentet inn Lalah Hathaway på vokal. Hathaway leverer bra, men dette er en generisk og kjedelig ballade.

Les også: Eldbjørg Raknes inviterer til en gripende musikalsk reise

«Rubberband» rammes inn av tittellåten, i to versjoner. Først i en ny versjon, med en seig hiphop-beat og en fin vokal fra Ledisi. Denne fungerer og det er interessant å høre den opp mot originalen, en langt hardere og mer funky versjon som plasserer Miles omtrent der vi venter å høre ham, med en strålende opplagt Mike Stern på gitar. Dette er en av de beste låtene på et album der alt ikke låter like bra, noe låter rett og slett veldig kjedelig og uinspirert. Andre ting låter heldigvis veldig tøft, sjekk ut spor som «Maze», nok en låt med Stern på gitar, «Carnival Time» og «The Wrinkle».

Det er ikke Miles Davis på sitt beste dette, men det er altså noen fine ting her, og Miles selv leverer storhet så det holder.

Les også: Ellen Andrea Wang: Med bassen på rett plass