The Young Mothers
Morose
Self Sabotage
Tidlig i uka kritiserte riksrevisor Per-Kristian Foss den nasjonale beredskapen. «Improvisasjon holder ikke – beredskap må være godt forberedt», sa han i Dagsnytt 18. Dette provoserte jazz- og bassveteranen Bjørn Alterhaug, som i et innlegg på nettstedet Jazz i Norge mener at improvisasjon forutsetter at gode forberedelser allerede er gjort. Alterhaug er pensjonert professor fra den berømte jazzlinja på NTNU. Som bestilt kommer to tidligere bass-studenter herfra og viser improvisasjonens kunst.
En gang i begynnelsen av århundret spilte Ingebrigt Håker Flaten blant mye annet i supergruppa Black Beauty (med Kornstad/Nymo/Wiik/Nilssen Love), som tok utgangspunkt i Miles Davis’ elektriske livealbum «Black Beauty» fra 1971. Mye bass har rent ut i jazzen siden den gangen. Flaten har flyttet til USA, og startet gruppa Young Mothers, med Jawwaad Taylor (vokal/trompet), Jason Jackson (saksofon), Jonathan Horne (gitar), Stefan Gonzales (vibrafon) og Francisco Rosaly (trommer). Dette er en videreføring av den harde, elektriske, improviserte jazzen som dukket opp rundt 1970, oppdatert med moderne hipp hop-tendenser. Lyden er gjennomført «skitten», ofte med forvrengt bass eller skurrende saksofonsoloer. Åpningslåten «Black Attica» antyder sterke politiske føringer. Det er imidlertid vanskelig å få med seg tekster her, og det hadde vært interessant å forstå hva som sies i «Jazz Oppression» – som for øvrig nærmer seg svart metall i utførelse. Et tung, tett og tøff energiutblåsning av et album.
Bjørn Marius Hegge Trio
«Assosiasjoner»
Particular
Bjørn Marius Hegge fikk Spellemannprisen med bandet som bærer hans etternavn. Han er raskt tilbake, med en trio der han spiller med Oscar Grönberg (piano) og Hans Hulbækmo (trommer). Tittelen «Assosiasjoner» beskriver fremgangsmåten: Hegge kom med ti låttitler, som musikerne brukte som utgangspunkt for spillet. De begynner med «Blues», slutter med «Swing», men imellom kommer titler som «Sustainable», «Spectacles» «Temporarily» som ikke legger noen direkte musikalske føringer og forventninger på verken musikere eller lyttere. Vi kan derfor i etterpåklokskapens lys forklare at Spectacles» utvikler seg til et herlig, eh, spetakkel, med upåklagelig kontroll, mens «Temporarily» blir en midlertidig fredelig kontrast. Fri assosiasjon altså. Lyden er fysisk velvære, med klarhet og dynamikk, og er forbausende lett å høre på. Sånn er det når musikere som kjenner hverandre ut og inn improviserer.