Jazz i en ulvetid

Eyolf Dale ga ut albumet «Wolf Valley» til stor jubel i fjor. «Med sitt åtte mann store band tek pianist og komponist Eyolf Dale oss med på ei vedunderleg vakker reise», skrev Dagsavisens jazzanmelder Roald Helgheim. Albumet ble også nominert til Spellemannprisen. Konserten på Kongsberg bekreftet ensemblets fleksibilitet og treffsikkerhet, med upåklagelig glød og godt humør.

Vant pris

Første gang vi traff Eyolf Dale var da han sammen med saksofonist André Roligheten, også kjent som Albatrosh, fikk prisen for Årets unge jazzmusikere under jazzfestivalen i Molde i 2008. Det kom visst litt brått på, for det var ikke mye de fikk sagt.

– Vanligvis er jeg ikke så ordknapp, men vi var ikke forberedt, og ble nok tatt av stundens alvor, sier Dale i dag.

Stort format

Albatrosh holder fortsatt på som duo. Eyolf Dahle har også gitt ut to album med solo piano. Wolf Valley er mye større. Dale selv på piano, André Roligheten på saksofon også her, Hayden Powell (trompet), Kristoffer Kompen (trombone), Adrian L. Waade (fiolin), Gard Nilssen (trommer), Per Zanussi (bass) og Rob Waring (vibrafon).

– Jeg synes det er kjempegøy å få til noe større. Jeg er både pianist og komponist, og her er det komponisten som er glad for å få fram sin visjon. Med helt ypperlige musikere. Det er litt stormannsgalskap, både økonomisk og organisatorisk. Jeg har vært heldig med at folk vil ha dette, sier Dale.

Bandet debuterte på jazzfestivalen i Molde i fjor. De jobber nå med et oppfølgeralbum, som kommer i april neste år, med slippfest i London.

Får motvind

Wolf Valley er en samling musikere fra flere generasjoner i norsk jazz. Den aller mest erfarne er Rob Waring på vibrafon.

– Jeg synes at piano og vibrafon er en spennende kombinasjon. Den har vært brukt før, vi kjenner dem fra Chick Corea og Gary Burton, men dette er et band som har bein i alle leire, sier Dale.

– Er det rom for improvisasjon i et sånn sammenheng?

– En duo eller trio kan ta lettere på strukturene i et byggverk. Med åtte musikere må byggverket være litt stødigere. Dette er min verden, men så gode improvisatorer må få sin plass. Jeg må få litt motvind også. Alle i bandet er sterke enkeltstemmer, som kunne spilt hele konserter aleine.

På liv og død

På tross av god mottakelse er det ikke en enkel jobb å drifte et band med åtte fremragende musikere.

– Dette drives av musikalsk vilje. Fordi jeg har hatt så lyst til å få det til. Jeg tar stor risiko, men må bare prøve. Vi har ikke 40 jobberi året, men noen færre, litt større. De store scenene passer oss godt.

For Eyolf Dale er det visst ekstra godt å komme tilbake til Kongsberg Jazzfestival.

– I Norge er vi privilegerte som har så mange festivaler på det nivået vi har. Inngangen min til musikken er definert av festivaler. Vi var en gjeng fra Skien som dro til Kongsberg i tenårene, bodde på campen, slukte alt og sto med foldede hender og ba om autografer etterpå. Det største jeg så var Jøkleba (trio med Per Jørgensen, Audun Kleive og Jon Balke, vår anm.). Alt hørtes ut som det var på liv og død. I voksen alder har det å spille her selv vært noe å strekke seg etter.

– Til slutt, navnet Wolf Valley, er dette et innlegg i rovdyrdebatten?

– Jeg har fått det spørsmålet før, men Eyolf betyr ulv, og Valley er Dale på engelsk, sier Eyolf Dale.

Vanskeligere var det ikke.