Hagefest med Lloyd

Hva skjer når en av jazzens største møter en av de største innen americana? Det låter heftig.

Jazz

Charles LLoyd & the Marvels + Lucinda Williams

«Vanished Gardens»

Blue Note

Møtet mellom jazz og americana er på ingen måte noe nytt for saksfonstorheten Charles Lloyd, som nylig kunne feire 80-årsdag. Også forrige og første album fra hans sjangeroverskridende «The Marvels», «Long To See You» fra 2016, var fylt av deilig jazza americana. Den gang fikk bandet vokalt besøk av Willie Nelson og Norah Jones. På ferske «Vanished Gardens» tas det hele et steg videre, med en av de virkelig store innen americana på laget: Lucinda Williams.

At de ikke allerede har spilt sammen i årevis er knapt til å tro når en hører seg gjennom «Vanished Gardens». Williams glir sømløst inn i dette strålende bandet, og den rustne stemmen hennes er som skapt for varmen fra «The Marvels». Hør bare på hvordan Williams’ stemme, Lloyds saksofon og Bill Frisells gitar går opp i en større enhet i Hendrix-balladen «Angel». Det er varmt, det er intenst og det er vakkert.

Så er hun heller ikke helt ukjent med bandet. Både nevnte Frisell og Greg Leisz på pedal steelgitar og dobro, har spilt med Williams tidligere. Nå utgjør de «The Marvels» sammen med Reuben Rogers på bass og Eric Harland på trommer. Der Frisell og Leisz har spilt med Williams, spiller Rogers og Harland i Lloyds New Quartet.

Williams deltar på i alt fem av ti låter på albumet. I tillegg til «Angel», som avslutter festen, kjører de på med tre nye versjoner av låter fra Williams-katalogen, «Dust», «Ventura» og «Unsuffer Me». På toppen av dette får vi ferske «We’ve Come Too Far to Turn Around», med en fin gospelstemning, også signert Williams. Flere av de andre låtene er signert Lloyd selv, deriblant døsige og fine «Defiant», som åpner albumet. I tillegg pøser han på med godbiter som «Ballad of The Sad Young Men», udødeliggjort av Roberta Flack og servert i en fabelaktig fin versjon av Radka Toneff på «Winter Poems». Et av de absolutt fineste øyeblikkene på «Vanished Gardens» er likevel Thelonious Monks «Monk’s Mood», i form av en duett mellom Charles Lloyd og Bill Frisell.

Lloyd har sagt at han kjente en «deep southern Crossroad connection» første gang han møtte Williams. Når han nå inviterer inn til et musikalsk møte i sine «Vanished Gardens» er det fylt med så mye varme at du skal være rimelig iskald for ikke å bli berørt.