Nodeland
«Debut»
Smeik
Det er alltid gledelig når det dukker opp navn på unge musikere som låter såpass bra at du lar deg overraske over at du ikke har hørt dem før. Martin Nodeland er et sånt navn. Den unge gitaristen debuterte nå i oktober med albumet «Debut» på det enda yngre plateselskapet Smeik. Om vi ikke tar helt feil er dette det fjerde albumet fra selskapet, det andre som er anmeldt her i avisa. Gjengen bak Smeik har åpenbart bestemt seg for å klore seg fast med ung jazz av fint merke i det norske jazzlandskapet.
:quality(70):focal(955x745:965x755)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Q3HRB4JRO7Z3N2MDYZB2D3H5VY.jpg)
Med seg på albumet har Nodeland med seg andre unge norske musikere, Raymond Storaunet Lavik på trommer, Martin Sandvik Gjerde på piano og Alexander Hoholm på bass. Sistnevnte kjenner vi også fra albumet «Skandinavia», et annet fint album fra samme plateselskap, fra Magnus Murphy Joelson oktett.
På toppen av dette har han hentet inn Will Vinson, en strålende saksofonist, som glir selvsikkert inn i Nodelands landskap og gir det et betydelig løft. Vinson er for øvrig ikke ukjent fra samarbeid med gitarister, han har tidligere jobbet med folk som norske Lage Lund og amerikanske Kurt Rosenwinckel. Sistnevnte er også nevnt som en av Nodelands inspirasjonskilder, noe som ikke er veldig overraskende, Nodeland beveger seg i samme landskap som den amerikanske gitaristen. Et landskap der vi også kan høre ekko fra andre amerikanske gitarister, inkludert en viss Pat Metheny.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Albumet dras i gang med en låt signert Nodeland selv, «Ballard», en fin låt som viser at gitaristen er en habil låtskriver, noe han også viser senere på albumet, blant annet med den fine balladen «Her». Fire av låtene er signert Nodeland selv, i tillegg får vi servert standardmateriale som «Cyclic Episode», fra Sam Rivers’ debutalbum fra 1964, Joe Hendersons «Black Narcissus» og Billy Strayhorns «Isfahan». Samt en låt signert bassist Hoholm. Det unge bandet leverer upåklagelig. Nodeland selv, et sted midt i tjueåra, låter knallbra, det er en veldig fin flyt i spillet, det er kreativt og teknisk godt.
Tittelen på albumet er årets mest forutsigbare. Det er tilgitt når resultatet låter så overbevisende som dette.