Frittgående og fabelaktig

Peter Brötzmann

«Fifty Years After...Live at the Lila Eule 2018»

«I Surrender Dear»

Trost Records

Det finnes noen virkelig legendariske album i europeisk jazzhistorie. Et av dem ble servert av den tyske saksofonisten Peter Brötzmann tilbake i opprørsåret 1968. «Machine Gun», med sin ekstremt rå energi, var på mange måter banebrytende og står igjen som et av de viktigste albumene i europeisk frijazzhistorie. Det skulle derfor bare mangle at Brötzmann femti år senere løftet en skål av frijazz for sitt eget album. Det ble gjort i form av en konsert i fjor på Lila Eule i Bremen, og endelig er det mulig for alle som ikke var til stede å få ta del i feiringen.

Albumet «Fifty Years After...Live at the Lila Eule 2018» er på ingen måte en nyinnspilling av «Machine Gun». Brötzmann har tatt med seg den rå kraften fra 1968 inn i en ny tid. Den gang hadde han med seg sju andre musikere, femti år senere har Brötzmann med seg Han Bennink på trommer og Alexandre Von Slippenbach på piano. Bennink var med også for femti år siden, det var ikke Slippenbech, men som trio spiller de som om de skulle holdt det gående uten stans de siste fem tiårene. Dette er Brötzmann slik vi kjenner han, og det låter veldig bra.

Albumet «I Surrender Dear» er hakket mer overraskende. Her har vi Brötzmann alene, kun utstyrt med saksofonen og et knippe favorittlåter, samt noen egne låter. I albumnotatene beskriver saksofonisten hvordan han, når han går i skogen eller rusler rundt i byen, alltid plystrer på melodier han har hatt i hodet gjennom hele livet. «Den eneste ideen med dette albumet var å vise – mest for meg selv – sammenhengen mellom det som har vært og det som er nå – det ene kan ikke eksistere uten det andre», skriver Brötzmann. Det som ble kalt en ‘revolusjon’ på sekstitallet var «bare det logiske steget i rett retning, sterkt men ikke sterkt nok».

Det åpner med «I Surrender Dear», av Barris og Clifford, en låt som også skal avrunde albumet. Så fortsetter det, med låter som «Lady Sings The Blues» og «Nice Work If You Can Get It». Brötzmann spiller med en voldsom nerve, det låter sårt, og rett og slett ubeskrivelig vakkert. På et album der Brötzmann viser hvilken fabelaktig saksofonist han faktisk er.