Fortsatt like enestående

Atten år etter det som ble omtalt som en «mirakelkonsert» i Molde, et smått legendarisk møte mellom Chick Corea og Trondheim Jazzorkester under Erlend Skomsvolls ledelse, er det bare å slå fast at samarbeidet fortsatt er like heftig, energisk og lekent som i 2000.

Gjennom tre konserter har publikum i Oslo, Stavanger og Trondheim denne mai-måneden kunnet oppleve kraften i dette møtet mellom en av jazzens store pianister, stilskapere og kompanister, og det trønderske groovekompaniet.

Konserten i 2000 ble i sin tid utgitt som «Live in Molde». Anledningen for den ferske Norges-turneen er utgivelsen av «What Game Shall We Play Today», som med ett lite unntak består av liveopptak fra en jubileumsturne i 2010 – ti år etter den historiske konserten da Corea var «artist in residence» i Molde, Konsen Big Band skiftet navn til Trondheim Jazzorkester, og de sammen la ut på en reise som også skulle sende gjengen fra Trondheim til New York som gjester under Coreas 75-årsfeiring på jazzklubben Blue Note.

Med unntak av to låter av Skomsvoll, er låtene signert sjefen sjøl, Chick Corea. Men de versjonene publikum fikk servert på turneen nå i mai, og på konsertene tilbake i 2010, som gis ut først nå, viser ikke bare Coreas styrke som komponist, de viser også Skomsvolls styrke som arrangør.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Helt siden han i 2000 fikk hele Corea-katalogen i fanget, har Skomsvoll servert ypperlige arrangementer av kjente komposisjoner. Det er dynamisk. Det er intenst. Og det er voldsomt kreativt.

Sjekk bare tittellåten «What Game Shall We Play Today», i utgangspunktet en fet låt fra «Return to Forever», og nå et av høydepunktene fra møtet mellom Corea og TJO, med en imponerende Sissel Vera Pettersen på vokal.

Les også: Tid for trio

Trondheim Jazzorkester har siden starten samlet noen av landets fremste musikere. Gjengen som spiller på liveopptaket fra 2010, og de som sto på scenen i Oslo, Stavanger og Trondheim denne måneden, er ikke noe unntak. Dette er en strålende rekke musikere som går opp en større enhet preget av presisjon og varme, i et prosjekt som er oppsiktsvekkende lekent.

Og midt i det hele sitter altså Chick Corea, straks 77 år, og spiller med en voldsom kraft.

I sum er det rett og slett fabelaktig.

Les også: Jazz møter reggae