Det beste fra jazzåret 2019

Hver uke anmelder Dagsavisen et album eller to fra den store norske jazzsektoren, og områdene bortenfor. Våre anmeldere har valgt ut noen av sine favoritter fra 2019. Vi gjør oppmerksom på at utvalget i år er mindre preget av det stadig tilbakevendende spørsmålet «men er det jazz», men i stedet går et godt stykke inn i det som er allment kjent som «åpen klasse».

Gard Nilssen Acoustic Unity

«To Whom Who Buys a Record»

ODIN

Gard Nilssen er årets jazznavn. Han satte jazzfestivalen i Molde på hodet som årets «Artist In Residence», og lanserte to strålende album med Bushman’s Revenge og sitt eget Acoustic Unity, med André Roligheten (saksofoner) og Petter Eldh (bass). Acoustic Unitys «To Whom Who Boys a Record» er lyden av 2019, med en dunst av det feteste fra sekstitallet. Trioen kan også høres som bandet til Susanne Sundfør på konsertversjonen av «Music For People In Trouble», som kom på plate i år. Trommeslageren er også en del av kvartetten til den polske saksofonisten Maciej Obara, som ga ut det svært fine albumet «Three Crowns». Og på nyåret samler Gard Nilssen igjen sitt Supersonic Orchestra, den mest imponerende bandbesetningen noen kunne oppvise i 2019.

Emmeluth’s Amoeba

«Chimaera»

Øra Fonogram

Den danske saksofonisten Signe Emmeluth har for lengst markert seg som en av de virkelig interessante unge stemmene på den norske jazzscenen. Hun har blåst liv inn i jazzscenen med band som Trondheim Jazzorkester og Skarbø Skulekorps (som selv kom med et strålende album i år), og alene med saksofonen på Kafé Hærverk. I fjor debuterte hun med sitt eget band Emmeluth’s Amoeba. Nå er de tilbake, og det låter enda bedre enn i forrige runde. Emmeluth styrer bandet sømløst fra kompromissløs frijazz i et øyeblikk, til mer streit jazz i neste. Emmeluth var også med på en av de største konsertopplevelsene i 2019, sammensmeltingen av Atomic og Trondheim Jazzorkester. Plate neste år?

Arve Henriksen

«The Timeless Nowhere»

Rune Grammofon

Arve Henriksen har tidligere vist at han kan lage vakker musikk. Med «The Timeless Nowhere» gnir han det inn med fire album i en og samme utgivelse. Noe av det er helt ferskt, noe er spilt inn for mer enn ti år siden. Felles for alt er at det i aller høyeste grad fortjener å bli utgitt. Stryningen tar oss med inn i en verden av mektige lydbilder, det er romantisk, poetisk og vakkert. En gave av en utgivelse til alle som er glad i god musikk. Og hvem er vel ikke det?

The Quintet

«Events 1998–1999»

PNL Records

5CD-boksen «Events 1998–1999», med en nyutgivelse og fire opptak som tidligere ikke er utgitt, er et unikt dokument over et heftig og viktig band i moderne norsk jazz, over to generasjoner som møtes i fri improvisasjon. Det gnistret da Eivind Opsvik, Paal Nilssen-Love og Ketil Gutvik slo seg sammen med Calle Neumann og Bjørnar Andresen, storheter fra generasjonen før dem. Utgivelsen viser hvor kraftfullt og intenst dette møtet var, tjue år senere låter det rett og slett oppsiktsvekkende bra

Rymden

«Reflections and Odysseys»

Jazzland

Det oser moderne europeisk jazzstorhet når den svensk-norske trioen Rymden endelig debuterer. Vi snakker her tre glitrende musikere fra prosjekter som fikk stor betydning da de lettet på midten av nittitallet, og svevde inn i et nytt tiår med definerende kraft: Bugge Wesseltoft på piano og rhodes, sammen med Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer. Gjennom knappe 50 minutter beveger de seg fra det tunge og seige til det poetisk vakre. En formidabel svensk-norsk romferd, dette.

Johan Lindvall Trio

«No City, No Tree, No Lake»

Jazzland Recordings

Den unge svenske pianisten Johan Lindvall gyver løs på den klassiske pianotrioen på glitrende vis, sammen med sine medsammensvorne Adrian Myhr og Andreas Winther. Det bugner av referanser og jazzhistorie, uten at de blir sittende fast et sted i historien, det er utført med kreativ kraft og blikket rettet framover. Det er tidvis minimalistisk der de duver av gårde fra det nærmest slentrende til det groovy, mens det til tider svinger noe voldsomt. Et smellkyss av et album.

The Big YES!

«The Big YES!»

Nakama

Med røtter i sekstitallet og beina plantet i vår egen tid, serverer svenske Anna Högberg, danske Maria Bertel og norske Christian Meaas Svendsen og Ole Mofjell, en halvtime med hardtslående improvisert musikk av det kompromissløse slaget, eller «friflytende sprengstoffmusikk» som de selv skriver i presentasjonen av albumet. Det er ikke noe nytt at det kommer heftig musikk ut av unioner av nordiske musikere, unionsbrevet fra The Big YES! føyer seg inn i rekka av kraftfulle møter på tvers av grensene.

Maria Kannegaard

«Nådeslås»

Jazzland

Maria Kannegaard var i år tilbake på jazzscenene i sitt gamle trioformat, men dette soloalbumet var noe helt annet. Hun tok oss inn i en ny verden av spennende lyd. Tittelsporet på «Nådeslås» er en åpenbaring i form av en ni minutters lang vedvarende bølge av meditativt velvære, som bare kommer og kommer, vokser og vokser, med synther, klokkespill, bjeller og forsiktig nynning. Det mest inntrengende sporet er «A Persona Non Grata», 12 minutter med den fantastiske kombinasjon av harmoni og støy. Albumet har også noen kortere låter som kan være små pusterom, med sine finurlige arrangementer.

Knut Riisnæs

«The Kernel»

Losen

For å sette karrieren til Riisnæs i perspektiv: Han fikk Buddy-statuetten for lang og tro tjeneste i norsk jazz – i 1982! Denne musikken er en sann nytelse, med den utsøkte tonen i saksofonen til Riisnæs, og de delikate pianotonene til Anders Aarum, godt understøttet av Jens Fossum (bass) og Tom Olstad (trommer). For det meste ligger musikken i et elegant, dempet og tilbakelent spor, men Fossum bidrar også til mer fart og moro med sin komposisjon «Living Next Door To Hjallis». Høydepunktet kommer imidlertid i en sekvens med Wayne Shorters «Lady Day», og Riisnæs egne «West End Blues», som viser kvartetten fra alle sine beste sider.

Tora Augestad

«Dialogues»

Grappa

Tora Augestad har laget et album der hun på hvert spor synger sammen med én musiker, og bare én, som hun har jobbet med de siste 20 årene. Musikalske dialoger, som hun kaller det selv, derav også albumtittelen. Akkompagnementene kommer på ti forskjellige instrumenter. Alle de 25 sangene står fram med en strålende klarhet. Her er også klassisk, samtidsmusikk, salmer og folkesang, men stemmen er den samme, sterke, rene, uttrykksfulle og fleksible, som tydeligvis er i stand til å krysse de fleste grenser med tilsynelatende lekende letthet.

Mats Eilertsen

«And Then Comes The Night»

Hubro

Mats Eilertsen er igjen en et av årets mest omtalte navn i jazzavdelingen vår. I trioen som bærer hans navn har Mats Eilertsen med seg den nederlandske pianisten Harmen Franje, og Thomas Strønen på trommer. Låtene er melodiske nytelser, med sarte pianotoner som bygges opp til større lydskulpturer, der både bass og trommer er lenger framme i miksen enn vi er vant til fra beslektede grupperinger. Dette gir uttrykket deres en pågående kraft, med skarpere kanter enn mange andre pianotrioer. Alle gode detaljer kommer krystallklart fram i det dynamiske samspillet.

Berit Opheim/ Tore Brunborg:

«Hildo»

Grappa

«Hildo» føyer seg inn i en lang tradisjon av møter mellom norsk folkemusikk og jazz. Dette er folkemusikk når Berit Opheim synger, jazz når Tore Brunborg spiller saksofon, men hvis vi hører nøye etter, så har uttrykkene deres så mye felles at det er meningsløst å snakke om to forskjellige sjangere. Hildo er etter et gammelt sagn navnet på kirkeklokkene som ljomet over Vossevangen i gamle dager. Sagnet forteller om å ta vare på sin kulturelle arv, som gir gjenklang i den særdeles vakre musikken.

Lyder Øvreås Røed

«The Moon Doesn’t Drink»

Jazzland

Lyder Øvreås Røed ga ut sitt første soloalbum midt i forberedelsene til en verdenslansering av gruppa Fieh, der han også spiller trompet. Han topper sitt eget lag med Hanna Paulsberg på saksofon, Eyolf Dale på piano, Steinar Raknes på bass og Tore Ljøkelsøy på trommer. Her smelter de sammen i en ny opplevelse av vellyd. Røeds kvintett ligger i den melodiøse jazztradisjonen, med store, klare og «coole» følelser, men så har de også morsomt nok låten «Cool Berry», der de tvert imot lar det swinge i fin gammel stil.

Øyvind Torvund

«The Exotica Album»

Hubro

Samtidskomponisten Øyvind Torvund har laget en storslått hyllest til naturen med «The Exotica Album». Assistert av Kjetil Møster og Jørgen Træen, og det store ensemblet BIT20 under ledelse av Trond Madsen. De begynner med simuleringer av lyder fra regnskogen, før orkesteret faller inn, og setter stemningen. Det er fristende å henfalle til klisjeer som at musikken maner fram himmel og hav, svalende vind og duvende bølger, men med «The Exotica Album» på stereoen går det virkelig an å drømme seg bort. Det blåser også opp innimellom, men likevel, dette rent musikalsk velvære.

Kjetil Mulelid Trio

«What You Thought Was Home»

Rune Grammofon

Espen Berg Trio

«Free To Play»

Odin

To pianotrioer med utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim. Kjetil Mulelid spiller med bassist Bjørn Marius Hegge (et godt eget album fra ham i år også), og trommeslageren Andreas Winther. Melodiøse toner preger den vakre helheten, ofte med en folkemusikkaktig tilnærming til musikken mens rytmeseksjonen sørger for å gi melodiene fleksible uttrykk. Espen Berg har en nordisk trio med Bárdur R. Poulsen fra Færøyene på bass og danske Simon Olderskog Albertsen på trommer. På «Free To Play» spiller de fritt og freidig, med en mer pågående stil enn vi hører hos Mulelid, med god plass til improvisasjon.