Nye takter

Basstunge dagdrømmer

Bassist Mats Eilertsen er tilbake. Med harmonium og godt selskap. I et mektig og basstungt landskap.

Dagsavisen anmelder

MATS Eilertsen

«Reveries and Revelations»

Hubro

###

Det er bare noen små måneder siden forrige album i eget navn fra Mats Eilertsen. Da med egen trio, på albumet «And Then Comes The Night». Nå er bassisten tilbake. I et ganske annet landskap enn den klassiske pianotrioen. Væpnet med harmonium (pumpeorgel). Gitar. Keyboard. Bøtter med fet basslyd. Og svært godt selskap. Smak bare her, på stjernelaget av musikere Eilertsen har med seg på «Reveries and Revelations»: Geir Sundstøl, Eivind Aarset, Per Oddvar Johansen, Thomas Strønen og Arve Henriksen.

Det er ikke bare musikalsk han har skiftet landskap, Eilertsen selv beskriver i følgeskrivet en ganske annen metode i arbeidet med denne plata. Med bass og harmonium som sentrale verktøy har bassisten lagt lag på lag med lyd i eget hjemmestudio. Utvalgte musikere har fått tilsendt hver sine lydfiler, og kvittert med nye lydfiler tilbake til Eilertsen. Bare i Strønens tilfelle er det motsatt, perkusjonstunge filer er sendt fra Strønen til Eilertsen, som har reist nye musikalske byggverk med utgangspunkt i disse. Med andre ord: Ikke noe møte mellom musikerne i studio.

Resultatet er noen ganske intense og fine musikalske møter, som det mellom Eilertsens strykebass og Sundstøls blå gitar på åpningen «Nightride», eller vakre og avsluttende «Appreciate», med Arve Henriksens trompet i en sentral rolle, og Johansens skarptromme og Eilertsens harmonium som bakteppe. Samme harmonium får vi også i et fint møte med strykebass og Strønens perkusjon på «Siberian Sorrow».

Selv om møtene med de andre musikerne er viktige, og selv om Eilertsen har lekt seg med både harmonium og gitar, er det bassen som står i sentrum her, på det som tross alt er et soloalbum fra en av landets fremste bassister. Som han selv skriver i følgeskrivet: «Jeg ville gjøre noe som kom ut av bassen selv». Eilertsen øser ut vellyd fra både kontrabass og elektrisk bass, drar seige og tunge toner ut av kontrabassem med buen, får den til å synge poetisk, til å drønne som en alarm. Slik blir dette albumet en demonstrasjon av kraften og bredden som ligger i instrumentet, når det er i hendene på en utøver av Eilertsens kaliber. Det låter mektig og flott.