Kultur

Så fjæra fyker

På sitt beste er drag dristig – på sitt verste er det som mammas syklubb.

Jeg har mange laster. En av dem er «RuPaul’s Drag Race», skrulle-TVs svar på Top Model: en utstemmingsprogram der kun det ytre teller. Programmet som har fått kallenavnet The Super Bowl of Drag handler om at dragshowartisten RuPaul skal finne sin arvtaker som USAs ubestridte dronning. Programmet har satt sinnene i kok i USA, og fått enkelte til å sammenligne dragshow med 1920- og 30-årenes rasistiske blackface-show.

Det var en bekjent som tipset meg om programmet. Selv om det siste jeg trengte var enda en TV-serie å følge, ble tipset mottatt med stor takk. Når man er sliten og litt matt i pelsen er det lite som kan måle seg med å ligge på sofaen og følge med på menn i boa og aftenkjole som krangler så fjæra fyker om bagateller som får ditt eget liv til å virke saklig.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Sykt? Jeg vet det. Men deilig. Deilig!

Jeg elsker Top Model. Og «RuPaul’s Drag Race» er Top Model med humor. Og groviser. I hvilket stylingprogram vil du for eksempel kunne høre kritikk som:

«Bitch, I don’t think you don’t wear enough jewellery!»??

All Stars-sesongen som ligger på You Tube, blir servert med den rå dragshowartisten Alyssa Edwards’ poetiske formulering:

«Game on bitch – the sequel!»

Selvfølgelig mangler det ikke på kostelige ordspill. Der Top Model-deltakerne får «Tyra-mail» får for eksempel RuPauls dronningemner «she-male».

At en dragdronning aldri kan ha for stort hår eller for mye øyenskygge kommer ikke som noe sjokk. Det som derimot overrasker meg er kritikken programmet har fått i USA. Tidligere i år skrev Mary Cheney, datteren til Dick Cheney på Facebook at det RuPaul og hans skruller driver med er kjønnslig diskriminering.

«Hvorfor er det ok å framstille kvinner som skruller, tisper og bimboer, men ikke ok å sminke seg svart og spille på rasistiske fordommer?» skrev hun på Facebook etter å ha sett første episode.

Det har ført til at flere etterlyser dypere anmeldelser av drag generelt, og sammenligner det med gammeldags og fordomsfull underholdning. Her hjemme har norske draggruppa Queentastic fått lignende kritikk, uten at noen egentlig har brydd seg så veldig. Kanskje er det fordi vi fortsatt ikke tar drag alvorlig? Fordi sjangeren, tross all verdens homsepatruljer, fortsatt befinner seg dypt nede i den subkulturelle undergrunnen? RuPauls svar på kritikken er at dragshow handler om kampen for å få lov til å være akkurat den man ønsker å være. Han kaller det et latteropprør.

Den beste humoren er alltid drøy. Men å sammenligne drag med blackface blir å dra det for langt. På sitt beste er drag dristig – på sitt verste er det som mammas syklubb når de hoiende ditcha strikketøyet for filtersigaretter og portvin. Det siste gjør meg faktisk nostalgisk glad. Og jeg greier ikke føle meg tråkka på tærne verken av de heslige «kjerringene» i Little Britain eller RuPaul og hans fjærkledde venner. De er på en måte venninneflokken jeg alltid har drømt om.

Mer fra Dagsavisen