Kolleksjonen til Mardou & Dean ble vist fram under Oslo Fashion Week i 2013. FOTO: ANETTE KARLSEN/NTB SCANPIX

Mote-Oslo – hva skjer’a?

Februar er mote-måneden. Men i Oslo er det blitt så stille, så stille.

Det er minus 14 grader og høysesong for norsk mote. Men på moteplaneten Oslo er det som om noen har skrudd av lyset. Skrur du klokka tilbake til samme tid for 4–5 år siden, pakket vi som er mer enn middels interesserte i mote oss inn i tjukke jakker, luer og skjerf og løp hutrende til Posthallen eller Folkets Hus for å se hva Fam, Peter Løchstøer, Leila Hafzi, Tina Haagensen og TSH hadde å by på for neste sesong. Gutta fra Moods tok fram den rosa bilen fra garasjen, og fotballfruer minglet med værdamer og realitystjerner foran logoveggen. Og alle vi andre kunne hoie og dåne og føle at vi var en del av det fasjonable Europa, i hvert fall nesten. Nå ligger motebyen Oslo død. Rød løper, sirkus og B-, C- og D-kjendiser med Jimmy Choo-sko kjøpt på postordre fra utlandet er bare vage minner som fra en litt ubehagelig bakrus. Catwalk og champagne er erstattet med et iskaldt tomrom der det er så surt at selv ikke ekkoet orker å være der. Og jeg kjenner at jeg vil rope: hva skjer’a Oslo??

Det var i januar i fjor at beskjeden kom. «OFW er ikke klar for å ta fatt på nye ti år på grunn av manglende nytt eierskap og ny ledelse. Samarbeid blant sentrale aktører eksisterer ikke. Et OFW basert på norske designere er et for syltynt grunnlag. For få designere ser verdien av, eller har råd til en egen presentasjon for pressen av sine kolleksjoner», skrev OFWs leder Pål Vasbotten i en epost han sendte til landets redaksjoner. En epoke var over. Han hadde gitt seg selv 10 år for å få det til. Nok var nok.

Olja kommer ikke til å vare evig, og i framtida vil Norge trenge flere næringsbein å stå på. Ja, det var omkvedet til alle som presset på for at norsk klesdesign skulle få et økonomisk løft, blant annet til en visningsarena i Oslo. Tidligere kulturminister Hadia Tajik sa at norsk motebransje kunne få mer kraft og muskler hvis de klarte å finne en felles plattform for å vise seg fram, både nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale jobber Norsk Mote Institutt med. Daglig leder Gisle Mariani er full av planer som skal bidra til å løfte norsk klesdesign ute i verden mot større beitemarker. Og det er bra. Norge er tross alt et lite marked. Hva så med det nasjonale? Er det overhodet behov for noe motearrangement i lille Oslo?

Da Oslo Fashion Week sang på siste verset haglet kritikken, mye sikkert fortjent, men ikke alt. Miljøet var ridd av konflikter grunnet alt fra personlige uoverensstemmelser til uforenlige sponsoravtaler. Og når en så knøttliten bransje krangler så mye om så lite kan man bare drømme om å vise «felles muskler».
Mange av oss mente da at København fikk overta. Men profilerte aktører som Moods of Norway og Fam Irvoll argumenterte hver sesong for viktigheten av en nasjonal visningsplattform, slik at de kunne vise sitt norske publikum hva de hadde å by på og skape entusiasme rundt norsk mote. Kanskje hadde de rett? Akkurat nå føles det sånn.

I fjor høst var det flere aktører på banen for å lage moteshow i Oslo. I år er de som sunket i den iskalde jorden. Isteden viser enkelte designerne nå sine kolleksjoner på diverse showrom rundt i byen, mens en håndfull drar til utlandet, og andre velger nettet som en rimeligere visningsarena. Å følge med på hvem-hva-hvor er blitt et puslespill som bare få kan prioritere. Så hvor skal folk dra som vil se norsk klesdesign i dag? Pokkerivold, tydeligvis.