- Nå er det vatn i skaukulpen! Hu står gla og fresk og tæk ta seg plagg etter plagg og henger på snora bak ovnen mens hu ser på mannen sin, han Aksel, som sitt ved bordet og glåmer ut mot fuggelbandet og talgklompen ved glasruta.
- For no tull, sier ’n Aksel. - Det finns itte vatten der, det er bære såvidt det er is, under isen er det ingenting.
- Ingenting? Hu Matja riv ta seg skjerfet og slenger det borti gyngestolen.
- Je hørde det klokke og rant under isen da je gikk skauvegen. Nå går du og høgger høl på isen så jeg slepp å få så lang vassveg.
- Ja, det skulle je gjerne gjøra, sier ’n Aksel, - men det finns itte vatten der, under isen er det ingenting.
Nå er det at a Matja får det gode uttrykket i ansiktet. Det rare draget rundt aua og omkring munnen som fortæl at her i huset er det hu som bøyer seg og føyer seg og får æilt tel å gli. Hu tæk på seg den gamle kåpa si som hu nyss slengte ifrå seg, hu knytter skjerfet under haka, itte kvast og sint, men saktmodig og godt. Så går hu ut i vedskjulet etter øksa. Hu ska hogge vasshøl i isen sjøl hu, om øksa er aldri så rund i eggen.
Han Aksel sitt og ser. Og når hu Matja kjæm inn att med øksa og ska hente vassbøtta, har han Aksel fått det såmmå snille uttrykket i ansiktet. Han står ved klessnora og dræg på seg votter. Dom er fillete og våte, det stikk ut både tommeltotter og slikkepotter, men han er itte den som klager, han gjømmer fingra så godt han kan mens han finn fram borkespaden. Det er itte han imot at a Matja ska få høl på isen. Han ser ut glaset, og nå ser han at a Matja går vegen som han Alfred har måkå opp i snøen, det ska vel bety at den vegen han laga itte var brei nok, men han kan gå vegen sin, sjøl om han har høl på både støvler og sokker. Han langer ut i snøhauen med breie bein.
Og nå blir det kappflyging oppover mot skaudammen. Dom kjæm ifrå hår sin veg, hu Matja og han Aksel, men begge kjæm samstundes, hu Matja sleiver og høgger med den sløve øksa, han Aksel spriker med fillete votter og stanger i isen med borkespaden, begge gjør som dom er helt åleine og itte ser den andre, begge ska vara den som har det vondest, den som er snillest, den som føyer seg og bøyer seg og høgger ishøl. Det blir hissigere og hissigere, isklompene suser i lufta.
Så sier det - Plomp!
Og der ligg dom i vattnet begge to og høll seg i iskanten og hører klokka ringer inn det nye året.
10. januar 1953