En herre med bart

Men det er movember, og det betyr tid for bart. Som markør for maskulinitet er menns ansiktshår uovertruffent og historien er full av imponerende bartemenn – fra Stalin, Salvador Dalí og Charlie Chaplin til Tom Selleck, Lemmy Kilmister, Lech Walesa og Hercule Poirot. Eller her hjemme fra Edvard Grieg til Jon Michelet og Jono El Grande. Nå er barten også blitt et symbol på menns helse. Men hva er egentlig linken mellom bart, depresjon og kreft?

Bakhistorien til movember, som står for no-shave-november, er en gruppe australske menn som i 1999 fant på å la skjegget gro for å rette fokus mot menns helse, og senere dannet organisasjonen The Movember Charity. Tanken var å gi bevissthet rundt sykdommer, som depresjon og testikkelkreft som menn i liten grad snakker om, en ansiktsløftning, og det har slått an. For etter hvert har novemberbegrepet spredt seg rundt hele verden og kanskje nettopp derfor har også din mann eller kjæreste latt barberhøvelen ligge i noen uker nå.

Så lenge moten var glattbarbert skapte movember stor oppsikt. I disse skjeggetider? Not so much. Men når hipsternes visittkort – det store vikingskjegget gror på overtid, er det duket for noe nytt. Da kan den mer velfriserte slektningen som begrenser seg til å vokse langs menns (og noen kvinners) overleppe og litt ned på kjakene alt etter hva slags stil man velger, være en mulig avløser.

For menn har den klassiske mustasjen som vokser pent i et ellers velbarbert ansikt egentlig ikke vært trendy siden sytti- og åttitallet. Og ikke bare blant smørsangere og pornoskuespillere. Den gang var popkulturen krydret med de pompøse barteposører som John Waters, Prince. Og Freddie Mercury, hvis mustasjer til alt overmål sprang fram over et særdeles spektakulært overbitt. Mer bartefjongt blir det aldri. Den som har lykkes best i å kopiere Freddie-barten er nok den britiske komikeren Sacha Baron Cohen med rollefiguren Borat.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke alle er skapt for bart. Da britene for noen år siden anla bart på David Camron-figuren i Madame Tussauds vokskabinett for eksempel, så det bare ut som om noe rusk hadde landet på overleppen hans. Vi kan også si mye pent om mannen til Angelina Jolie, men samme hvor mange knebelsbarter Brad Pitt anlegger, blir han aldri, aldri noen Clark Gable.

I tillegg har du de mennene som jeg alltid ser for meg har bart, men som ikke har det. Norman Reedus, Colin Farrell. Store Ulv og Svarte Petter. The list goes on.

Om menn er klar for bartemote kan kun de, og kanskje kjærestene deres, svare på. I sommer intervjuet jeg flere menn som hadde valgt å la barter og skjegg gro vilt, og alle hevdet at ansiktshår fikk dem til å føle seg både klokere og urmaskuline, som om de var i slekt med gamle filosofer, keisere og hærførere. Kanskje fordi det er et område der likestillingen ikke har nådd fram. For i en tid da menn kan bruke sminke, er damer med bart fortsatt regnet som ganske freaky.