The Donald: – Sååå stor er den! FOTO: NTB SCANPIX

Donald, Ted og Marco i tissekonkurranse

Skal du vinne en debatt skal du ikke ta folk på ordet. Du skal ta dem på rumpa.

Den amerikanske valgkampen får kroppspressdebatten mellom rosabloggerne og deres kritikere i norske medier til å framstå som koselig. Når Donald Trump er i slag er ingen ting for smått, hans karakteristikker av seg selv og sine motkandidater gir mer oppmerksomhet og applaus enn om han skulle snakket om noe så kjedelig som politikk. Og under den republikanske debatten torsdag klarte han til og med å snike inn en kommentar om størrelsen på sin egen penis, etter at Ted Cruz tidligere hadde sagt at Trump hadde små hender. Ellers fløy adjektivene om hverandres utseende fritt under debatten mellom «Little Marco», «Lying Ted» og «Big Donald».

Å bruke folks utseende, hudfarge, kjønn og alder som argumenter er velkjent hersketeknikk. Blir du utsatt for det, er det vanskelig å ikke miste besinnelsen eller bli lei seg. For eksempel husker jeg godt en historie mamma pleide å fortelle i hyggelige lag som alltid skapte god stemning. Den handler om en gang da hun og faren min kom i krangel med en mann om en parkeringsplass. Situasjonen var klassisk: den andre mannen hadde stått i flere minutter og ventet på at plassen skulle bli ledig. Men så kom mine foreldre i en svær kassevogn med logo – faren min kjørte aviser for Dagbladet – og prøvde å snike seg til plassen. Jeg tror til og med slagordet på bilen var «Dagbladet – alltid foran!». Selvfølgelig ble det bråk, og han fyren som hadde stått og ventet på tur kom løpende ut av bilen og lekset opp for min far hvor frekk og freidig han var som ikke fulgte norsk folkeskikk – altså ventet på tur. Midt i krangelens hete skjønte faren min at han andre fyren hadde rett, og det var da fatter’n klinte til med argumentet som stanset alle andre argumenter. Han trakk pusten dypt og sa med sitt mest arrogante smil: «Fy faen for en stygg nese du har!». Da ble det stille. For å gjøre en lang historie kort så tapte faren min kampen om parkeringsplassen. Men han vant krangelen.

Utseendehets er uhyre effektivt fordi det fjerner fokus og stopper saklige motargumenter. Det senker nivået, lager sirkus av alvorlige temaer, og oppfattes som god underholdning fordi det gjør litt vondt, men er mest gøy. Sånn vekker Donald Trump et slumrende engasjement i folket, sies det. For med ham er liksom amerikansk politikk blitt gøy igjen.

For en som bare er måtelig interessert i politikk aner jeg ikke hva Trump egentlig vil eller står for, annet enn at han har tenkt å bygge en slags mur ved Mexico. Og at han ikke har problemer med liten tiss.