David Bowie i den såkalte Ziggy Stardust-perioden. Her fotografert i desember 1972 i Philadelphia. FOTO: NTB SCANPIX

David Bowie død: Farvel Ziggy

MINNEORD: David Bowie var en helt. For mye mer enn en dag.

På syttitallet ga David Bowie oss som var tenåringer bakoversveis ved platespilleren med «Ziggy Stardust and The Spiders from Mars». Nå sitter vi her over 40 år senere ved pc-en, ser på videoen til «Lazarus» med samme bakoversveis. David Bowie gikk som han kom: med et skikkelig magaslag. Han sluttet aldri å overraske.

Gjennom en over 40 år lang karriere har Bowies betydning i populærkulturen strukket seg langt utover det rent musikalske. Han har influert mote, film, design, video og dataspill. Men – hvordan ble det sånn? Hvor kom det fra? Hvem var Bowie før han ble Bowie og hva var det som gjorde han til Bowie?

LES OGSÅ: David Bowie holdt sykdommen hemmelig

Mitt møte med Bowie var gjennom Ziggy-plata han ga ut i 1972. Med den sparket han opp døra til glamrocken med sminke, feminine kostymer og forbudt seksualitet – en dør som på den tida riktignok allerede sto litt på gløtt. Menn hadde oppdaget skjørt, sminke og høye hæler men det spesielle med David Bowie var at han ikke bare sjokkerte. Han klarte kunststykket å heve alt spetakkelet opp på et nivå der det ble viktig, såkalt tidsånd, og noe folk tok på alvor. Det gjorde han til et ikon for alle som ikke følte seg helt tilpass i hovedstrømmen, enten vi var forvirrede tenåringer på jakt etter identitet, eller homser og skruller som ikke var bortskjemte med å se mannlige rockestjerner simulere oralsex på gitaristen sin i all offentlighet.

«Jeg anstrenger meg for å underholde, og kunne ikke drømme om å bare gå opp på scenen og lire av meg noen sanger. Det hadde jeg ikke holdt ut. Jeg er den siste som står der og later som om jeg er en radio. Jeg vil mye heller være et fargefjernsyn», sa Bowie selv da han ble spurt om de fantastiske sceneantrekkene han fikk designet til både seg selv og bandet sitt i 1972. Det er ingen villfarelse å påstå at det visuelle hele tida har vært like viktig som musikken.

Dagsavisens anmeldelse av David Bowies siste album: Alle tiders stjerne

For bare to år siden laget Victoria og Albert-museet i London en stor, retro­spektiv Bowie-utstilling med tittelen «Bowie is». Gjennom å vise alle kunstnerens sider og tidlige inspirasjonskilder var tanken å komme litt nærmere mennesket bak. Kuratorene hevdet hardnakket at første stikkord var at han var en typisk brite og at Bowie-fenomenet ikke kunne oppstått noe annet sted enn i England, nærmere bestemt i en forstad i Kent. Sånt er alltid lett å si i etterkant, men poenget er ikke ueffent. Det er ikke vanskelig å se for seg den unge, kunstinteresserte David Robert Jones stå ved vinduet annen etasje i rekkehuset og se ut på den søvnige gata i Bromley der alle husene er like, alle hagene er like, alle skoleuniformene er like og drømme: «Hvor fett hadde det ikke vært å være en skikkelig dandy?».

Som ung likte han William S. Burroughs, Bertolt Brecht, Andy Warhol og George Orwell, folk han følte han hadde mer til felles med dem enn samtidens popstjerner. Little Richard var den første rockestjernen som åpnet øynene for at rocken var klar for noe nytt: rockevokalisten som en androgyn og flamboyant helt. Pantomime­teater, kabuki og japansk kultur var en annen inspirasjonskilde, og tidlig i musikkarrieren konsumerte han japanske motemagasiner, forelsket seg i Masayoshi Sukitas fotografier og moteskaperen Kansai Yama­motos design. Han lærte å legge klassisk kabukisminke og i sin mest heavy Ziggy Stardust-periode skal han ha brukt opp til to timer på å gjøre seg klar for hver konsert.

MINNEORD: En rockestjerne i særklasse er gått bort (Geir Rakvaag)

Det som var så spennende med Bowie var at han ble ny for hvert album. Noen av oss datt av da han ble brun og blid og diskoaktig med «Let’s dance», men han har han fortsatt å inspirere nye generasjoner. Hans mange figurer er som skapt for motebransjen, der ziggy­manien liksom aldri vil ta slutt. En rekke kjente modeller, som Kate Moss og norske Iselin Steiro har posert som Bowie i motemag­asinet VOGUE, og Stei­ros tolkning så vellykket at hun også fikk spille Bowie i en av hans videoer.

Å lytte til «Laza­rus» og vite at David Bowie kjempet mot kreftsykdom i 18 måneder får meg til å grine over tastaturet. Produsent og samarbeidspartner Tony Visconti forteller at det er en avskjedsgave. Jeg gråt til klokka tolv. Så kjørte jeg på «Aladdin Sane»-albumet på full spiker. «Gean Genie», «Cracked Actor», «The Prettiest Star», «Panic in Detroit», «Lady Grinning Soul», «Let’s spend the night together», for øvrig beste cover ever. Og så – «Time». Og en tekstlinje som får lov å gi et siste frys: «Time – he’s waiting in the wings. He speaks of senseless things. His script is you and me, boys ...»

Nå har noen skrudd av fargefjernsynet. Vi sørger over David Bowie.