Helg

Hu Grete

Hu Grete var ute for noe fælt om lorda’n, men det veit itte far hennes!

Trur du itte dessa gærne ungdomma hadde fønni på å leigd drosje og dri helt opp i Åsmarka på fest! Og da dom skulle hematt så fæinns det inga drosje å få tak i, og så måtte dom gå! Helt ifrå Åsmarken og neatt i bygda. Og så på slike høge hæler! Dom hadde kvilt fire gonger hadde a Grete fortælt mor sine da hu kom att klokka fem om mårån. Det var ei guds lykke at far hennes Grete itte vakne, hæin vart sint nok om syndagsmårån da’n ville ha greie på ner hu kom inn att om natta, og mor hennes sa klokka var tolv! Og at hu bære hadde vøri på kino på niforestillingen.

Hæin skulle binde a Grete ved sengestolpen heretter, hadde’n sagt, det skulle bli slutt med at hu flaug etter vegom som ei æinna taterbikkje. Ja det er itte fysste gongen mor hennes Grete slår skrøner når a Grete kjæm ut for no gæli. Som den gongen hu miste medaljongen sin som hu fekk tel konfirmasjon.

Ja, hu hadde nå bære vøri på kino òg den gongen, tel og med på sjuforestillingen, men så hadde det kømmi to hælvfulle gutter og gripi tak i a Grete og a Britt, dom hadde fløgi og gjømt seg bak bensinstasjon, og dom var nesten hematt før a Grete sakne medaljongen. Og så hadde dom gått telbars att og lett og lett æille stann dom hadde vøri. Tel slutt så hadde’n Gunnar på fruktmatfabrikken fønni att medaljongen inni garasjen på bilverkste’. Dom kom nesten itte hau at dom hadde vøri innom garasjen, men dom hadde gjømt seg mange stann for å kåmmå ifrå dessa hælvfulle gutta. Hæin hadde søtti oppe tel hu kom den kvelden, og det vart et spetakkel så du sku æiller slikt ha hørt. Da hadde mor hennes sagt at a Grete hadde vøri hos ei dokterfamilie og passe onga, for foreldra doms skulle på fest.

Slik har det vøri gong på gong. Hu har ittno vond samvittighet fordi hu jug, når itte onga har såpass fortrolighet tel far sin at’n tåle sæinninga, så er’n nødt for å juge. Hu har vørti flink tel å slå skrøner så dom høres truverdige ut. Hu er forresten flink tel å slå skrøner sjøl a Grete. Men det veit itte mor hennes.

1. september 1956

Mer fra: Helg