– Heller lam enn trangsynt

– Heller lam enn trangsynt

Birgit Skarstein kaster seg inn i kroppsdebatten med en kropp som er halvt tynn og halvt sterk.

– Gi litt beng, da! sier Birgit Skarstein.

Sommerkroppen er et hett tema i media og sosiale medier. Nylig ble det rabalder da norske ELLE retusjerte bort ansiktstrekk og valker på Carina Elisabeth Carlsen og Sofie Frøysaa i et intervju som handlet nettopp om kroppspositivisme. Selv har Skarstein kjent kroppsfokuset mer enn de fleste, og for ikke lenge siden skrev hun en facebookpost for å oppmuntre ungdom til å gi blaffen i utseendepress og dårlige forbilder.

«Velkommen til årets strandkroppskonkurranse! Hvordan føler du deg nå?»

Birgit Skarstein flytter seg kjapt opp fra rullestolen over i sofaen, trekker beina oppunder seg og forteller at det første innlegget hennes på Facebook hittil har nådd 1.4 millioner profiler.

– Det er mange som skriver det at de har kjøpt sin første bikini på mange år, at de ikke har tort å gå med det fordi de ikke føler seg fine nok. Det er jo bare fælt å tenke på, sier Skarstein. I innlegget skriver hun: «Hva om vi ble enige om at det er hva vi kan bruke kroppen til som skal bety noe for oss? Det er absurd for meg at konkurransen om sommerkroppen handler om å være deilig nok til å gå i bikini eller baris, mens det som faktisk betyr noe er hva du kan bruke den til. Tenk på hvor bra kroppen er, og hvor mange muligheter den gir!»

###

Da Birgit Skarstein gikk på videregående, lenge før hun ble skadet, beskrev klassekammeratene henne som en «irriterende positiv duracellkanin». Selv er hun sikker på at den positive attityden har hjulpet henne gjennom tøffe perioder. Frøydis Falch Urbye

– Alt er så veldig tilgjengelig. Da jeg vokste opp sammenlignet vi oss jo også alltid med andre, men vi hadde ikke sosiale medier. Jeg fikk Facebook først da jeg var 19 år. Dagens unge får bilder i fleisen hele tida. Når man har det så lett tilgjengelig blir det voldsomt, og i bildeflyten på Instagram ser du stort sett bare folks beste sider og sterke egenskaper og da sammenligner du deg med andre på helt feil grunnlag.

Forrige søndag smalt pararoeren til med seier i verdenscupavslutningen i Rotterdam. Dermed vant hun verdenscupen sammenlagt, og kunne glede seg til ferien. Hun har likevel tid til et spontant portrettintervju med Dagsavisen og viser oss inn i den romslige toppleiligheten på Majorstua, som hun deler med samboeren Martin, lillebroren og hans kjæreste. Den store stua er preget av at det er ferietid, kofferter er linet opp langs veggen. Lillebror Kristoffer og kjæresten skal til Argentina. Og for Birgit Skarstein venter sykkelferie sammen med gode venninner i Tyskland, og deretter treningsleir i Italia før VM i Østerrike i august.

Les også: Det forsvunnede fettet: Da Elle retusjerte bort kroppspositivistens valker

På Facebook poserer hun i shorts og singlet. Overkroppen er trent og atletisk med definerte muskler, de lange beina er tynne og fulle av arr. Det er – ifølge Birgit selv – et bilde av styrke og svakhet.

– Jeg synes det representerer det hele mennesket, sier Birgit som ble lam etter en epiduralbedøvelse i forbindelse med en ankeloperasjon i 2009, etter en badeulykke i Malaysia året før.

– Vi har sterke og svake sider, noen er synlige og andre mindre synlige. Vi kan ikke bare vise fram det sterke, da skaper vi bare et bilde ingen klarer å leve opp til, sier hun. Og, mange heier på motet hennes. Andre mener hun burde dekke seg til.

– Det er faktisk første gang jeg har sett lamme bein.

– Ja, veldig mange lamme kler ikke av seg. Men jeg gjør det. På stranda har jeg hørt folk sitte og snakke om beina mine når de tror ikke jeg hører det, de syns det er rart nettopp fordi de ikke har sett lamme bein før. Jeg har også mange arr etter der huden har vært rippet åpen, og det reagerer folk på.

– Men er det sånn at fordi du har de beina så tror folk at du ikke hører hva de sier?

– Det har jeg lurt på mange ganger. det hender jeg får lyst til å si, hallo, jeg er her! liksom – selv om dere snakker over hodet på meg. Kanskje er det bare sånt som detter ut av munnen folk uten at de tenker seg om. Jeg har også opplevd at en gjeng med tenåringsjenter ser beina mine og sier «Ææææsj, se på det der!» Og da blir jeg litt sånn: dette er ikke noe æsj. Det er bare arrete bein.

###

Skarstein forteller at hennes selvtillit aldri har handlet om utseende, men heller om å gjøre det godt på skolen og i idretten. Det gjorde det litt lettere for henne å akseptere at kroppen hennes ble så annerledes etter ulykken, mener hun. Frøydis Falch Urbye.

«Birgit, du har alle muligheter i hele verden, du kan bli akkurat det du vil. Du bestemmer!»

– Jeg husker Henny, læreren min på barneskolen sa disse ordene til meg. Det føltes enormt, forteller Birgit. Hun kommer fra Levanger i Nord-trøndelag, og er eldst av tre søsken. Det var først etter at hun ble lam etter en ulykke i 2009 at idretten ble alvor. I ungdomstida drev hun med svømming og langrenn, mest fordi det var gøy, ikke fordi hun trodde det skulle bli en karriere. Isteden var hun glad mange av skolefagene, og så på kunnskap som den viktigste billetten til et spennende liv.

Les også: Vekter jaget toppløse Christa

– Som veldig ung drømte jeg om å bli marinbiolog og studere livet i havet, forteller hun. Hun har alltid vært fysisk aktiv, og etter videregående og et år som utvekslingsstudent i Portland, Oregon var planen endret. Hun ville inn i Forsvaret og søkte befalsskolen. Men astma og dårlig syn satt en stopper for de planene. På videregående hadde hun blitt kjent med en gutt som hadde en bror som drev barnehjem i Thailand.

– Jeg tenkte ok, jeg er kjempeheldig som har vokst opp i Norge med alle muligheter, hvorfor ikke bruke dette året til å gjøre noe for noen som ikke har vært like heldige? Så jeg sendte han en e-post, spurte om han trengte hjelp og det gjorde han.

Noen uker senere var hun der, i jungelen utenfor den thailandske byen Mae oh Hoo, med ansvar for 16 barn fra Myanmar som hadde mistet foreldrene sine i borgerkrigen. Her ble Birgit en alt mulig- person som handlet, vasket og lagde mat, var vaktmester, underviste i engelsk. Den 180 centimeter høye jenta med det store smilet og den rungende latteren ble fort en kuriositet i landsbyen.

– Og var nok den første hvitingen de hadde møtt noen gang, de trodde jeg var et spøkelse og barna løp og gjemte seg. De første tre dagene hadde jeg en hale av landsbyens eldre som fulgte etter meg, observerte og lo av hvitingen. Når jeg gikk til landsbyen for å dusje og dro opp bøtter med vann fra brønnen som jeg helte over meg flokket de seg rundt meg og diskuterte. Det syns nok jeg var veldig rart, ja.

###

Skarstein eksponerer gjerne beina sine. Folk trenger å bli vant til å se kropper som ser ut som hennes, og bli vant til det, sier hun. Foto: Frøydis Falch Urbye. 

Barnehjemmet lå i et urolig område like ved elven som skiller Thailand og Myanmar. En dag kom presten på døra og sa: «Ikke gå ut i dag, det er lagt miner utenfor».

– Det hendte vi var over i Myanmar og fikk beskjed om å holde stien. Gikk du utenfor kunne du gå på en mine. Så vi gikk på rekke og rad. Flere ganger i uka smalt det miner i nærheten og da satt folk og diskuterte: var det et menneske eller et dyr som gikk på en mine nå? Noen påsto de kunne høre forskjell. Jeg klarte aldri det.

– Var du redd?

– Jeg var faktisk ikke det. Jeg er ikke så skvetten av meg. Du lærer deg å leve med den hverdagen også, men jeg fortalte ikke akkurat alle de detaljene til mamma. Vi hadde noen lokale militære, pluss væpnet thailandsk politi som beskyttelse.

Les også: Ingrid (86) forsvant. Med GPS i sålene kunne hun raskt blitt funnet

For Birgit ble møtet med de foreldreløse barna en enorm kontrast til det livet hun hittil hadde levd.

– Som utvekslingsstudent i USA hadde jeg bodd hos en veldig ressurssterk familie, hardcore republikanere. Men å navigere hverdagene i en krigssone er også et liv. For min del ble det et viktig perspektiv å ta med seg videre når ting ble som de ble.

Sammen med venner dro hun til Malaysia for å få fornyet visum. Det skulle forandre på alt. De dro for å bade. Uten å sjekke vanndybden hoppet kameratene ut i det krystallblå vannet. Birgit hoppet etter. Men, da hun skulle reise seg opp klarte hun ikke stå.

– Jeg kikka ned og så bare det tjukke leggbeinet som pekte rett ut, og at foten liksom var borte.

En skarp gjenstand som lå på bunnen hadde skåret gjennom foten og opp hele leggen og rundt. Plutselig stod hun i en ring av blod. Vennene skjønte at noe var alvorlig galt og løftet henne opp av vannet. Foten var kappet av, den hang og dinglet i en hudflik fra leggen.

– Jeg hadde kappet to hovedpulsårer og konsentrerte meg om å forsøke stoppe den store blødningen, og samtidig prøve å stanse de andre fra å få panikk. Jeg antar at jeg var så full av adrenalin at jeg ble stein rolig og kald og sa vi måtte ringe ambulanse. Det stimlet sammen masse folk som kom og tok bilder. Det var litt sånn «wow hva skal du med bilder av leggen min som står rett ut»? Det er da ikke noe å ha på telefonen sin, liksom. Det er bare sjukt.

Hun ble liggende på sykehuset i Malaysia i en uke før tilstanden ble regnet som stabil nok til at hun kunne sendes hjem til Norge. En ekstra utfordring var at hun hadde fått en bakterie som var i gang med å spise opp foten.

– Om bakterien hadde gått i blodet ville jeg ikke overlevd, sier hun, og forteller at hun faktisk hadde tenkt gjennom hva som skulle skje om hun kom til å dø. At hun var opprørt over at hun ikke ville kunne passe på søsknene sine.

– Men heldigvis fikk legene klart å kapsle bakterien inn. Brekker jeg beinet kan den kanskje komme ut igjen, vi vet ikke. Men for nå er den uskadeliggjort. Bakterier er fascinerende greier, sier hun entusiastisk.

Les også: Mann med vingedrakt funnet død

Etter at hun var utenfor livsfare begynte det møysommelige arbeidet med å rekonstruere ankelen og leggbeinet. Gjennom mange operasjoner flyttet legene om på musker og bein, men under den 16. operasjonen skjedde et rutineuhell. De skulle hente bein fra hoften for å bygge opp leggbeinet og satt en epiduralsprøyte i ryggen som fører til en midlertidig lammelse. For Birgit gikk lammelsen aldri bort. Selv har hun et bilde på netthinnen fra den dagen legene fortalte henne det. De satt på et kontor på sykehuset og moren spurte: «Hva er sjansene for at hun kommer til å gå igjen?» Da de begynte å snakke famlende om at det gjøres mye spennende på stamcelleforskning i Kina, føltes det som om de satt 10 meter unna, og Birgit skjønte hun at hun aldri ville komme til å kunne gå igjen. Tror hun fikk en slags blackout, husker bare bruddstykker av samtalen og at hun prøvde å muntre opp moren.

– Jeg ble lam fra hoften og ned. På sykehuset fortalte de meg at det er bare én av 2.5 millioner som får en slik skade. At det er hovedsakelig trygt med epidural.

Livet ble snudd på hodet. Ingen ting ville bli som hun hadde tenkt, hun måtte tenke nytt. Starte på scratch.

– Livet består av mange tilfeldigheter. Du kan for eksempel si jeg er veldig heldig som ikke fikk alvorlige sykdommer som barn og døde før jeg kom i tenårene. Det er ikke sånn at du blir født med noen garanti og det nytter ikke å sitte der og bli sint, du blir ikke noe mindre lam av det. Raseri er kanskje det som hjelper deg minst.

– Klarte du å tenke så rasjonelt med en gang, eller kom det gradvis?

– Vel, det som er interessant er at hodet ikke alltid hang med. Alle referansene i livet hadde vært basert på at jeg kunne gå, og plutselig var ingen av de tingene gyldige lenger. På sykehuset ramla jeg ut av senga fordi jeg satt på sengekanten og glemte at jeg ikke kunne gå. Skulle hoppe ned og ramla rett på gulvet. Litt sånn «åh shit, jeg kan ikke gå, nei». Men, livet er uforutsigbart. Du vet ikke om du skal få kreft, eller bli påkjørt av en buss heller. Man må bare forsone seg.

– Hvor lett er det å forsone seg med at du aldri mer kan gå når du er bare 20 år?

– Først skjønte jeg ikke omfanget av skaden, eller konsekvensen, hva det innebar.

– Tror du det var bra?

– Ja, for jeg trengte alt jeg hadde av pågangsmot og litt naiv intensitet. Det lå på en måte godt forankret i min bunnsolide tro på alt nok går bra på sikt. Og så er jeg heldig som har med noen referanser, som for eksempel fra barnehjemmet i Thailand. Det er ikke sånn at livet er rettferdig, det er ikke sånn at du kan oppføre deg på en bra måte og cashe ut i god karma på den andre siden.

Les også: Da jeg fikk brevet om barnehageplass begynte jeg å gråte

En av beskjedene hun fikk på sykehuset var at hun fortsatt kunne få barn.

– Da kan du fremdeles fortsette å være kvinne, liksom. Jeg tror det er mange som bekymrer seg om sånt, jeg kunne ikke nok om kroppens anatomi til å vite det.

– Men folk spør?

– Ja, jeg får mange spørsmål om barn og sex, spesielt når folk er fulle. De spør: «Kan du ha sex?» ler hun.

– Tenkte du noen gang på om du kunne være sexy og lam?

– Nå har jeg aldri har tenkt på meg selv som spesielt vakker eller sexy. Jeg har bestandig bygget min selvforståelse innenfra, med fag og utdanning og de mulighetene der var jo uforandret. Men jeg så hvordan andre opplevde det. Mens jeg var på rehabilitering på Sunnaas møtte jeg flere som hadde bygget hele sin selvfølelse og trygghet rundt det å ta seg godt ut, og jeg tror det var mye tøffere for dem. De opplevde en enorm identitetskrise når de plutselig satt der fulle av arr, med lamme bein og noen til og med hadde fått stomi, med utlagt tarm. Det var krevende å se på. Nettopp derfor provoserer kroppspresset blant barn og unge meg så fælt. Det er viktig å bygge selvfølelsen innenfra.

– Men tenkte du aldri sånn at nå kommer ingen lenger til å synes jeg er tiltrekkende?

– Et vanskelig spørsmål. Jeg var heldig som hadde kjæreste da jeg ble lam, en som var glad i meg på en romantisk måte også mens jeg var i en tøff periode. Jeg tror det hjalp. jeg husker jeg var tydelig på at jeg ikke ville han skulle fortsette å være sammen med meg fordi han syntes synd på meg. Og da sa han: jeg er ikke glad i deg på grunn av beina dine. Så jeg fikk bekreftelse med en gang.

###

Birgit trener hardt hver eneste dag. Ikke for å få den «perfekte» kroppen, faktisk er rumpa så liten at hun nesten detter gjennom huska hun sitter på under fotograferingen. Målet er å opprettholde funksjon, å være sterk nok til å være selvstendig.

«Du må kunne gå inn selv». Hun har blitt nektet å komme inn på utesteder. Nektet å få bli med toget. Også kjærlighetslivet har vært en utfordring, ikke fordi hun er lam i beina, men fordi folk har fordommer. En fyr hun datet en kort periode ble sint da hun slo opp. Sa hun burde være takknemlig fordi noen ville være sammen med henne overhodet.

– Det verste var at alle vennene hans hadde sagt til han at han burde tenke seg om to ganger med å bli kjæreste med en i rullestol. Det opprørte meg kanskje mest, at de satt begrensninger for meg uten å kjenne meg.

Vi diskuterer litt fram og tilbake om man burde skrive i en Tinderprofil at man sitter i rullestol.

– Ja, hva mener du? sier hun og jeg kjenner at jeg vrir meg i stolen.

– Jeg tror kanskje det er ok å skrive det, så er det ingen surprise-surprise, liksom ...

– Jo, men tenk på at det du ikke kan se på folk da, som kan komme lenge etter at man er blitt kjent? det finnes ingen garantier. Det eneste er at det kan være greit at den andre vet at du har rullestol med tanke på møteplass. Det er fint å kunne vite på forhånd om jeg må bæres inn av dørvakta eller om jeg må komme krabbende til den første daten.

– Hva med fordommen om at folk som har nedsatt funksjonsevne må være så veldig snille og gode hele tida?

– Ja, det er fort sånn at man hekter en del egenskaper på folk basert på utseende.

– Som hva da?

– Helt fra starten da jeg ble lam sa folk sånn: jammen du trenger jo ikke ta noen utdanning, du har jo Nav. Men hallo, jeg er ikke lam i hodet. Andre sa jeg måtte slutte å ferdes i fjellet, heller spille spill. Bytte ut ski med bordtennis. Ikke noe galt med bordtennis, men det er jo ikke meg. Jeg kan fortsatt gjøre ting selv om jeg ikke kan gå opp en trapp. Så lenge jeg kan komme meg inn har jeg også med min egen stol, ler hun.

Les også: Den verden jeg møtte etter at jeg skadet meg er annerledes enn jeg hadde forestilt meg 

Hun ble rikskjendis gjennom NRK-programmet «Ingen grenser» .Og under Idrettsgallaen 2013 vakte hun oppsikt da hun kom gående inn på scenen på robot-bein da for å dele ut prisen for «årets lag» sammen med Kristian Kjelling. Hun synes det er problematisk å skulle være et eksempel eller forbilde.

– Dessverre er det ikke særlig bred dekning av livene til mennesker med nedsatte funksjonsevner som lever forskjellige typer liv der funksjonsnedsettingen ikke er i fokus. De er ikke så synlige, og det er urettferdig for alle de andre. Vi er jo ikke nødvendigvis like.

Birgit Skarstein befinner seg i et livsviktig maraton. Trener to økter hver dag. Ikke for å kunne få flat mage og sprettrumpe eller for å vinne gull, men for å kunne leve et godt, langt liv i rullestolen. Klare seg selv. Det har utvidet synet på hva som er en fin kropp.

– En fin kropp er det eieren vil at den skal fungere til. Du må vite at du har det indre dersom det ytre skulle endre seg, sier hun og legger til:

– Du må rett og slett ha flere bein å stå på.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mer fra Dagsavisen