Helg

Han Garderobe-Gunnar

I tjuge år har han Gunnar sti i garderoben på arbeiderlokalet og hengt opp ytterfrakker og kåper og golfjakker og snøsokker.

Han har femti øre knaggen, da får dom et pappskilt som dom lyt passe godt på og levere før dom får att klæa sine.

Det hender mange gonger om natta at det kjæm to andpustne jenter og henger seg over skranken.

- Finn lommetørkle mitt da, Gunnar, kan den eine seia. - Je er så svett så det lufte steikt flæsk! Det ligg i kåplommen min, den grå kåpa like ved veggen, je trur det ligg i den venstre kåplommen, hvis itte får du leite i den høgre, du behøve itte å ta ned kåpa for det, - men han Gunnar tar ned kåpa og ber jenta å leite sjøl.

Den andre jenta ska ha pungen sin. Hu visste itte at det var utlodning, men nå vil hu ha nommer på kringla hu som de andre.

- Sjå her er lappen min, sier hu, 62, nommer 62, kåpa mi er nr. sekstito, og pungen ligg i den tyngste lommen, je har så my ettøringer at je blir skakk kjørt når je går hematt i natt.

Men han Gunnar gjør som han bruker på. Han hekter kåpa ned ifrå knaggen og legg den på skranken.

Jentene ler litt mens dom rekner ettøringer og tørker svette, han Gunnar er så gla i jenter! Så går dom inn i salen tel tobakkrøyk og Arnesens trio. Dom takker itte, den eine mister tel og med kåpa si på golvet så han Gunnar lyt gå rundt skranken for å henge den oppatt.

Når gutta kjæm og vil ha frakken sin, er han Gunnar mere betenkt. Han veit at da ska dom ut og få tak i hembrent, og det har hendt flere gonger at han Gunnar har kjent etter i innerlommen om dom har gjømt ei lita flaske der. Det ska han itte ha noe ta! Da låser han flaska inn i et lite rom bak garderoben. Da blir han Gunnar klemt mot veggen ta sterke gardsguttnevar som fordømmer seg på at får dom itte att flaska si så ska dom slå ’n så små som gryn!

- Du er en fordømmede tjuv!

- Nei, det er je itte, men det ska vara orden på dette lokalet, så itte folk får noe å bæra ut over bygda. Du ska få att flaska di i mårrå.

- Du er en jintfut, men du har æiller fått deg no jinte sjøl!

- Vi får vara den vi er både du og je, og nå går du innatt og dæinse, du ska få att flaska di litt seinere.

Som regel har gutten en kamerat med seg som ser litt klarere.

- Kom nå da, sier kameraten, han blunker tel han Gunnar og får med seg gutten innatt.

Slik har det gått i tjuge år for han Gunnar. Og slik ska det gå i tjuge år tel hvis itte den ufordragelige foredragsholder’n kjæm att.

Han Gunnar kan itte glømme den kvelden.

Der kom det opp et kvinnfolk og en kar. Hu var så fin at en minst kunne tru hu var koldjomfru på en jernbanerestaurang, og han gikk og puste like tungt som en handelsreisende.

- Ittno tull, sa ’n Gunnar, - lokalet er fullt, dessverre. Men karen begynte å ha ta seg ytterfrakken, og kvinnfolket sleit med glidelåsen på snøsokka.

- Dessverre, sa ’n Gunnar en gong tel, - og nå lyt de gå, det er et hotell like ved jernbaneovergangen.

Men da såg kroppen stygt og rettferdig på han Gunnar.

- Jeg er kveldens taler, sa ’n, - og dette er min kone. Her har vi reist fjorten mil i tyve graders kulde. Hva mener De med å …

- Je ber om unnskyld!

- Ja, det kan De nok gjøre, men det er ikke sikkert vi nøyer oss med det, sa foredragsholder’n. - Hvor treffer jeg festkomiteens formann?

- Et øyeblikk, sa ’n Gunnar.

Så traff dom festkomiteens formann, og han fortalte litt om han Gunnar. Han Gunnar var påpasselig og ærlig, lokalets ære var hans ære, og da vart foredragsholder’n mildere stemt. Han gikk ned i garderoben og ba om unnskyldning, han hadde hørt om å flink han Gunnar var tel å greie urolige elementer, så nå håpet han at han og han Gunnar kunne bli riktig gode venner.

Men det får vara måte på vennskap òg, tenkjer han Gunnar. Det er helt i orden at noen bruke kjæft når flaska blir borte, likeså at jenta slenger kåpa si på golvet, han Gunnar kan tåle alt, men unnskyldninger ska han ha seg frabedt.

Arbeiderbladet 10. mars 1956

Mer fra: Helg