Ja, det er itte lite å kjøpe en gard, men mæinn hadde arve, og så hadde ’n hatt lyst på gardsdrift ifrå hæin var liten. (At ’n såvidt greide artium og vart sendt tel sjøs etterpå for å sjå seg litt om i væla, ska vi itte nevne her. Nå ville ’n kjøpe gard.)
Og seint en kveld kom ’n tel Skarstad. Skarstad var en slik gard som blir solgt og solgt, æille har håpet om at det ska bli bra og legg breisida tel, men det nytte så lite. Skarstad er Skarstad, gammalt og nedgrodd, det er itte lønt verdt å flikke på noe der.
For noen år sea kom det noen som ville laga hønseri. Det var koselige folk, dom hadde sikkert greie på høner, hele den gamle låven vart innrede tel hønseri. Og høner kom ifrå øst og vest, og rugekasser og nettingvev låg over hele Skarstad. Nå trudde dom at dom hadde gjort det godt.
Men så vart strømmen borte. Plutselig midt på dagen slo torda ned i en apal i hagen og flekte med seg tjyrupapp og takrenner. Og sløkte 500 små liv i eggeskal.
Så var det å avertere da. «Gård til salgs». «Billett mrk.»
- Skarstad, sa folk som les avisen. - Nå har dom fått nok dom òg. Je sku bære sjå å som kjæm dit nå.
Jo da, så kom det ei enkje som ville drive pensjonat. Hu averterte med «Landsens miljø og spasertur i granskog». Hu gikk ut i hagen tidlig om mårån med saks og klypte syriner og Maria nøkkelbånd og pinseliljer og sætte dom pent på frokostbordet.
Og om kvelden hadde hu kunstnerisk underholdning, hu sporde fysst om noen ta gjesta kunne spelle, men det var sjelden, så tok hu sjansen sjøl og spelte «Til Elise» og «Tyrkisk rondo».
Var det noen ta gjesta som hadde bursda, tok a «Tyven, tyven» og «Kostervalsen». Men det gikk itte bra. Hu snudde seg for ofte på pianokrakken og smilte og såg på dom med redde auer.
- Er itte Skarstad et fint pensjonat?
- Nei, tenkte gjestene og gikk opp og la seg.
Og det vart mindre og mindre gjester.
En gong iblæint kunne det kåmmå gjester som ville ha greie på gardens historie. Og da vart pianistinneenkja helt ulykkelig. Hu visste ingenting om det. Skarstad hadde gått frå kjøper tel kjøper i mangfoldige år. Hu visste om en sakfører Skarstad i Levanger og en tæinnlege Skarstad i Moss, dom var visst i slekt? Og så en hudspesialist i Bodø.
- Jaså, sa gjesta.
Og vertinna såg i golvet. Såg i golvet ja. Det er det som er feilen med æille som vil kjøpe Skarstad. Dom ser i golvet. Slik gjorde hønsefarmeren òg. Hæin såg i golvet da det vart lyst tel tvangsauksjon.
Men nå ska du høre om Brincken. Hæin såg itte i golvet den karen, nei!
- Vis meg hovedbygningen, sa ’n. Og så gjorde dom det da.
- Hovedbygningen er det beste på hele garden, sa sakfører’n som skulle sælja.
Da såg Brincken på ’n.
- Ja, det er en liten sopp i golvet, men det kan sikkert ordnes, sa sakfører’n.
- Så vil je sjå på fjøset, sa Brincken.
- Fjøset er dårlig, det skal jeg villig innrømme, men buskapen er førsteklasses, det kan De få bevis for her.
Da såg Brincken på ’n.
- Ja, det var en kalvekasting her for en stund siden, sa sakfører’n.
Brincken såg.
- Og så litt jurbetennelse, sa sakfører’n.
- Så får je tenke over det, sa Brincken.
Om kvelden var det selskapelig samvær. Husholder’n kom med konjakk og selters, og når Brincken spurte om hu ville fortsette som husholder for han inntil videre, sa hu:
- Ja, det kjæm seg an på lønna det. Je har vørti låvå en plass i Furnes der je får tjuge kroner mer i månedslønn og fri sjukekasse.
Da såg Brincken på a.
- Ti kroner mer da, sa a.
Brincken såg.
- Je blir her je er je! sa a.
Slik var det med husmennom òg. For itte å tala på stugujinta og onga i tunepsåker’n.
Brincken hadde det magiske øye og kunne få æille tel å gjøra det hæin ville.
Hæin greide det som ingen andre Skarstadfolk hadde greidd fordi hæin såg rett fram og itte i golvet!
Men hæin var nok pent nødt tel det.
Hæin hadde glasaue, Brincken.
23. januar 1965