Helg

Full secret service-bonanza

Uskyldstiden er forbi, også for en 23-åring fra Oslo. Vi bringer her et utdrag fra boken «Selv om sola ikke skinner», et portrett av dagen 22. juli skrevet av 
Dagsavisens journalist og kommentator Stian Bromark.

Oda Faremo Lindholm rasker sammen en salat i kantina i 5. etasje i KFUM-bygget i Grubbegata. For veganeren er det en daglig utfordring å finne noe smakfullt å ha på tallerkenen blant alle skinke- og kyllingbitene. Hun tar lunsjen med seg opp til sjuende etasje, der Dagsavisens kulturredaksjon holder til. Sommervikaren, som utenom avisjobbingen tar mastergrad om valutareguleringer i Norges Bank etter annen verdenskrig, er småstresset. Hun har skrevet ferdig det meste av Joddski-saken på forhånd, men det var en strek i regningen at Bodø-rapperen ble forsinket til intervjuavtalen. En halv time fra eller til er normalt ikke verdens undergang, men planen var å bli fort ferdig slik at hun kunne gå ut døra i tre-halvfiretiden og starte helgen med et forsprang. Jørgen Nordeng, som musikeren egentlig heter, ble såpass forsinket til avtalen på utestedet Internasjonalen i Folketeaterbygningen at hun måtte ringe og etterlyse ham.

Ikke sier han noe oppsiktsvekkende sprekt heller, innser Oda når hun hører gjennom diktafonopptaket. Det blir et standard lanseringsintervju til mandagens slipp av Joddskis andre soloalbum. Når eks-rapperen, kjent fra Tungtvann og Det store korslaget, begynner å snakke om hvor lite Bodøs musikkmiljø er og hvordan reggaegutta, hardcoregutta og elektronikafolket spilte sammen på 1990-tallet, sklir samtalen helt ut. Musikkjournalisten og intervjuobjektet glemmer at de er på jobb og snakker i stedet om felles bekjente. Musikkmiljøet er lite i Bodø, men det er heller ikke stort i Norge. Digresjonene var hyggelige på Internasjonalen. Nå bidrar de til at intervjuet tar lengre tid å skrive ut og Oda må tilbringe flere timer på kontoret.

I Dagsavisens redaksjonslokaler i Grubbegata, er stemningen avslappet og stresset på samme tid. Noen har akkurat kommet på vakt for å snekre i hop lørdag- og mandagsavisa, mens andre har spist vafler i kantina og sløver fram til offisiell helgestart. En sommervikar i kulturredaksjonen jobber fram en nyhetssak om gruppen bak «Oppropet mot multikulturelt senter på Stiklestad», som har varslet demonstrasjoner når Bushra Ishaq og Jonas Gahr Støre skal tale under Olsokdagene. «Stiklestad er hellig. Stiklestad er vårt, ikke muslimenes», ifølge gruppas koordinator, Eivind Lundager. Planen er å få Thomas Hylland Eriksen til å kaste lys over Norges tusen år gamle flerkulturelle historie, samt få ham til å forklare nøyaktig når kristendommen ble en særegen, norsk oppfinnelse. Vikarierende kulturredaktør er blitt takket av med Krone-is og Lollipop. Han skal ut i et halvt års permisjon for å skrive reportasjebok med utgangspunkt i den tvungne folkeutvekslingen mellom grekere og tyrkere i 1922.

Debattredaksjonen diskuterer hvordan de skal følge opp Torgrim Eggens kronikkbidrag i dagens avis, om tiåret som er gått siden terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon. Sannheten med stor S døde den dagen, mener forfatteren. Til tross for at hendelsene er ekstremt veldokumentert, har konspirasjonsteoriene florert på nett fra morgenen av 11. september. Hullet på Ground Zero er blitt selve heksegryta som alskens padder og skrømt myldrer ut fra, skriver Eggen: «Uansett hva du mener, og uansett hvor skrullete majoriteten måtte mene du er, fins det noen der ute som er enige med deg. De publiserer det. De oppretter fora der du og likesinnede kan utveksle synspunkter, spre rykter, diskutere nylig frigitte dokumenter, snakke om skyskraperkonstruksjon og smeltepunkter for stål. Mennesker har en tendens til å foretrekke nyheter de er enige i, som rimer med deres verdensbilde.» Åsne Seierstad, Aage Borchgrevink og Kai Eide skal også spørres om å bidra i 11/9-serien, pluss kapasiteter tilknyttet Civita og Minerva. Oda Faremo Lindholm sitter foran Dell-en og skriver om Bodø-musikeren Joddskis nye skive til mandagens avis. Joddskis låter er et sammensurium av sjangere. Hverdagsfilosofi med et musikalsk uttrykk langt ifra hva de fleste vil forbinde med hans tidligere prosjekt Tungtvann, mener hun. «Hvor stammer alt kaoset fra?», spør Oda i ingressen. Joddskis andre soloalbum heter «Bensin på bålet».

23-åringen merket lydbølgen før hun så de knuste vinduene. Oda Faremo Lindholm ble sittende på stolen foran pc-en i Dagsavisens redaksjonslokaler, mens andre kollegaer gjemte seg under pulter eller beveget seg mot utgangsdøra. Hun kan være litt bråkjekk sånn, en konsekvens av mange års forsøk på å holde forhastede slutninger og «i verste fall»-scenarioer på avstand. Men så var det denne uforklarlige følelsen av at noe ikke stemte, at noe var fundamentalt nytt. Da sportsjournalistene, utenriksjournalistene, kulturjournalistene, fotografene og redaktørene beveget seg mot trappeoppgangen, gikk alarmen. Oda fulgte etter flokken. Det var først på vei nedover i trappa, på vei mot KFUM-byggets utgang i Møllergata, at hjertefrekvensen fikk en ugjenkjennelig fart. Alle forholdt seg rolige, foruten én kvinne som gråt og ropte på gebrokkent norsk: «Dette er en bombe!». Oda tenkte at hun sikkert var blitt traumatisert fra hjemlandet, der bomber og krig er en del av hverdagen. «Dette er en bombe!» Samtidig la hun merke til skadeomfanget på bygningen i sjette etasje, femte etasje, fjerde etasje: Himlingen som var falt ned, ledningene som tøt ut, knust dørglass i kontorlandskapene. «Dette er en bombe!»

Ute på fortauet i Møllergata ser hun at noe er alvorlig galt. Folk strømmer omtåket ut fra kontorlandskapene og butikkene omkring. Én sitter blødende foran Glassmagasinet-bygningen. Noen jenter har reddet kjøtt, salat, dressing og pitabrød fra støvet, glasset og materialene som drysset ned fra taket på Beirut kebab. En mann prøver å sette seg i førersetet på stasjonsbilen, som er full av knust glass. Oda får ikke med seg alt dette, bare at spredte menneskegrupper stirrer opp mot regjeringskvartalet. Det sies at et helikopter har styrtet på vei ned til landingsplassen på toppen av R4, men ryktet får Oda dementert når hun går opp til Grubbegata og kikker rundt hjørnet mot Einar Gerhardsens plass. Hun får ikke med seg alt som skjer i Møllergata fordi hun ikke lenger konsentrerer seg om seg selv, kollegaer eller skadde. Det har gått opp for Dagsavisen-journalisten at moren hennes er død.

Da Oda var liten tilbrakte hun mye tid i regjeringskvartalet. Moren jobbet både i Justisdepartementets bygning, og i Olje- og energidepartementets. Selv når hun har jobbet i andre departement med andre tilholdssteder, har Oda tenkt på regjeringskvartalet som morens arbeidsplass, på grunn av all møtevirksomheten som finner sted her. Oda er fortvilet når hun finner fram nummeret på mobilen. Ta telefonen, ta telefonen, ta telefonen. Hun blir ikke mindre panikkrammet av at moren svarer ved første antydning til ringetone, selv om man skulle tro det var en gladnyhet. Det hender så godt som aldri. Oda må som regel legge igjen en beskjed, for så å bli oppringt ved leilighet. Derfor er hun sikker på at moren er begravd under ruinene. «Hvor er du? Er du i live?» Spesielt det siste spørsmålet er uvanlig å få på en fredag ettermiddag, så moren ber datteren puste ut. Det er i praksis ikke lett å gjøre for en 23-åring som er redd og gråter. «Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet», sier Oda. «Ok, ro deg ned», sier moren, som ikke tror datterens hysterianfall står i forhold til hendelsene som har forårsaket det. «Jeg sjekker med mine folk og ringer deg opp igjen.» Hæ? Legger hun på? Her står jeg i en bomberuin og så legger hun på? Tenker Oda, og vet ikke helt om surrealismen skal frambringe latter eller flere tårer.

Oda setter seg på fortauet i omgivelser som fortoner seg som selve verdensbrannen, Armageddon, og venter på en ny himmel i form av en telefonsamtale. Egentlig vet hun godt at morens arbeidssted er Grev Wedels plass. Men det foregår ofte møtevirksomhet på Statsministerens kontor, og gjerne på fredager i forbindelse med statsråd. Oda visste heller ikke at moren tilbrakte formiddagen på en medaljeseremoni for Afghanistan-veteraner på Akershus festning og dro rett hjem etterpå for å forberede en ferietur til Montenegro. Rundt Oda florerer rykter om helikoptre på avveie, attentat mot Cappelen Damm og norsk krigsdeltagelse i Libya. Hun bryr seg ikke om de rotløse, men plausible virkelighetsbeskrivelsene, til tross for at musikkjournalisten i mange år var politisk aktiv i Rød Ungdom. Hun er fortsatt bare redd for moren sin.

Kan jeg gå nå? Hvem skal lage ferdig avisa? Herregud, jeg glemte å sende Joddski-saken til desken. Oda vil hjem til leiligheten, men nøkkelen ligger i den grå Helly Hansen-regnjakka på kontorplassen i sjuende etasje i en bygning ingen får lov til å gå inn i. Foreldrene har et ekstra nøkkelsett. Oda ringer faren og forteller om bomben og den utilgjengelige nøkkelen. Faren svarer rolig, men noe distrahert: «Oda, det er sikkert ikke så farlig. Kan ikke du bare gå opp og hente de nøklene? Du skjønner, det passer litt dårlig nå - jeg er midt i tempoetappen på Tour de France». Hæ? For annen gang på kort tid. Må jeg stå her og vente til tempoetappen er over? Er det sånn det skal være? Tenker Oda, og legger på.

Odas mor ringer opp igjen. Tross alt. Når moren blir redd, blir hun ikke hysterisk, som er den mest naturlige reaksjonsformen. Hun blir rolig, konsentrert og løsningsorientert. «Oda, jeg tror du har rett. Det kan være en bombe», sier hun. Dermed er også stor fare for at det kan dukke opp en bombe nummer to, vet hun. Den første dreper mennesker og tiltrekker seg hjelpepersonell og skuelystne, den andre dreper hjelpepersonell og skuelystne. Kan du gå hjem, spør moren. «Nei, nøkkelen er i bygningen og pappa ser på Tour de France». Kan du gå til Ketil? «Han er hjemme». Da går du til Ketil. «Jeg har ikke sagt fra til sjefen?» Blås i det, får hun beskjed om. «Kom deg ut av sentrum». Hva som har skjedd i løpet av de to minuttene det tok fra Grete Faremo avsluttet telefonsamtalen med sin datter første gang, vet ikke Oda, men reaksjonsmønstret tyder på at Norges forsvarsminister ble informert om terrorbomben i Oslo sentrum av en ung musikkjournalist i Dagsavisen, og at statsråden i løpet av kort tid fikk bekreftet at eksplosjonen ikke var en ulykke.

Oda Faremo Lindholm vugger fram og tilbake i sofaen. Hjernen har gått i stå. Den har ikke plass til flere nyheter. Tv-bildene fra regjeringskvartalet blander seg med hennes egne friske, ubearbeidede inntrykk. Hvis Joddski ikke var blitt forsinket, hvis digresjonene på båndet hadde vært færre, hvis hun ikke var blitt avbrutt i skrivingen av is-spisingen, ville hun trolig gått ut døra til Grubbegata, og over Einar Gerhardsens plass mot Ullevålsveien, omtrent da bomben smalt. Etter eksplosjonen fikk Oda instrukser på telefonen fra sin mor: hun skulle gå til kjæresten på Majorstua. Forbi Det norske Teatret, ikke Stortinget. Hold deg unna Karl Johans gate. Gå på siden av Slottsparken, ikke gjennom. Oda gikk forbi alle som strømmet mot sentrum og spurte seg om folk var tjukke i hodet. Hun brøt sammen da hun innså at hun var i trygghet, at kjæresten, faren og moren også var trygge. Folk stoppet opp på gata og spurte henne om hun var skadet.

Bekymrede venner har ringt, tekstet eller kommunisert via sosiale medier. De vet hvor Oda jobber og hvem hennes mor er. Én fortalte at hun var sikker på at det står en hvit, gal høyreekstrem mann bak eksplosjonen i regjeringskvartalet, andre gikk tidlig ut på Facebook og advarte mot å forhåndsdømme norske muslimer. Moren nevner ingenting om at hun tror bomben henger sammen med Norges krigføring i Afghanistan eller Libya, som nyhetsmediene spekulerer i. Terrorisme er ofte blitt diskutert rundt middagsbordet. Med en onkel som er menneskerettighetsfilosof med islam som spesialfelt, har Oda fått med seg at terroristene gjerne plukker ut folketette områder for å drepe så mange som mulig. Eksplosjonen i regjeringskvartalet passer ikke inn i profilen. Det virker som om det handler om å skaffe seg oppmerksomhet snarere enn å drepe flest mulig.

Oda har i tillegg private grunner til at hun ikke føler behov for å utbasunere bastante meninger om hvilken muslimsk terrororganisasjon som står bak, som så mange andre har gjort i timene etter eksplosjonen. Det er ikke muslimer som har ringt Oda midt på natten og fortalt hvordan de skal drepe faren hennes og stikke av med moren, før de tar over Norge - det er etniske nordmenn. Oda har aldri følt seg truet av al-Qaida. Hun har fryktet sinte og spinnville enkeltmennesker.

Oda merket en forandring hos moren etter drapet på den svenske utenriksministeren Anna Lindh. Før september 2003 tok hun ikke drapstruslene alvorlig, selv om de var mange og kom hyppig. For politikere blir ikke drept, ikke i Norge. Den dagen den svenske ministeren døde på operasjonsbordet, etter å ha blitt knivstukket under en handlerunde på kjøpesenteret NK i Stockholm, var første gang 15-åringen så sin mor gråte. Hun gråt ikke fordi hun kjente Anna Lindh spesielt godt, men fordi hun innså at attentatet høyst sannsynlig ville innebære strengere sikkerhetstiltak rundt henne, familien og andre politikerkolleger, og at det bare var et spørsmål om tid før lignende kunne skje i Norge.

Full secret service-bonanza», kaller hun det. Det møtte Oda og kjæresten foran huset på vestkanten, etter at moren ringte uvanlig stresset og ba dem komme til dem med én gang. Politiet har villet ha alle ekstra «sårbare» ut av sentrum. For noen år siden ville ikke Grete Faremo akseptert omfattende sikkerhetsopplegg rundt seg selv og familien, spesielt ikke i private sammenhenger. Da Oda intervjuet moren for Natt og dag i 2010, spurte journalisten forsvarsministeren om hun følte at hun trygt kunne vandre rundt i Oslo. «Absolutt. Det er trygt. Det som likevel er risikofylt er jo knyttet til stor trafikk. De tradisjonelle tingene. At vi så har hatt noen voldsomme situasjoner, som overfall på trikk og buss i Norge, gjør for eksempel likevel ikke at jeg vil endre påstanden om at det er trygt å ferdes med kollektivtrafikk, men man skal uansett alltid ha øyne og øre med seg.»

Uskyldstiden er forbi. Når Oda ikke orker å vugge fram og tilbake i sofaen mer, ytterligere rystet av nyhetene fra Utøya, sier hun fra til de andre at hun vil gå seg en tur. Det får hun ikke lov til, så fremt ikke alle i huset blir med. Derfor går Oda, kjæresten, faren og moren en tur rundt i nabolaget på vestkanten, med livvaktene hakk i hæl. Følgebilen kjører bak dem, i tre kilometer i timen.

Utdraget er trykket med tillatelse fra forfatteren og Cappelen Damm.

Mer fra: Helg