Som disse sidene vanligvis bærer preg av, er popmusikkens historie over oss som aldri før. Praktfulle nyutgivelser av klassiske gamle album strømmer på. Gamle hederskronte artister spiller jevnlig i Oslo. Vi har Norwegian Wood-festival for gamle helter, og øyafestival for gjenforente grupper. Oslo har popsenter, Trondheim har Rockheim. Teatrene presenterer stadig nye musikkspill basert på de mest kjente sangene til de største artistene. For ikke å snakke om alle de nye musikerne som er svært opptatt av fortida. Alt dette utgjør «Retromania» for Simon Reynolds. Vi snakket med ham i forrige uke. De nye greiene akkurat da var: 73 nye versjoner av gamle Dylan-sanger. Et nytt album med Paul McCartney der han synger standardlåter fra 30- og 40-tallet. Og en 37 minutter lang jam med Neil Young og Crazy Horse, der de til stor glede for mange gjør det de alltid har gjort.
- Det er en rekke slike fenomener. I forskjellige former, men likevel med den samme tendensen. Noe av det kan være interessant, men når alt dette summeres blir det for mye, mener Simon Reynolds.
- Veldig mange er uenige med meg i alt dette. Jeg har nok rørt ved et ømt punkt. Mange har reagert ganske kraftig, og beskyld meg for å være en gammel mann i midtlivskrise.
- Er du en gammel mann med midtlivskrise?
- Jeg vokste opp sent på 70-tallet, midt i punk og postpunk. Alt handlet om forandring, om å forkaste den gamle musikken og ikke se seg tilbake. Med grupper som Gang Of Four, Joy Division og Talking Heads, der hver låt satte en ny standard. 60-årene hadde den samme ånden. The Beatles forandret seg med hvert album. Det samme gjorde Pink Floyd, Hendrix, Sly Stone og James Brown. 90-tallet forandret seg hele tida. Det var nye retninger hver måned. Slike verdier satte jeg pris på. Og slike forventninger har jeg til musikken. Jeg har lagt lista høyt for hva popmusikken skal handle om, og jeg har ikke lyst til å senke kravene. Derfor blir jeg frustrert.
- Er det opp til voksne menn som oss å fortelle ungdommen hvordan de skal oppføre seg?
- Når Adele synger om hjertesorg til unge på sin egen alder, selvfølgelig kan de forholde seg godt til det. Det er heller ikke noe galt i at unge mennesker oppdager Beatles, Velvet Underground, Talking Heads eller til og med Jane’s Addiction. Men hvis de starter band selv og låter som The Smiths eller The Byrds, er det også helt legitimt å kritisere dem for å være kopier. Det er helt fint med band som spiller gammel bluegrassmusikk for å more seg selv og andre, men hvis de gir ut plater og vil bli vurdert kunstnerisk, så handler kunst for meg om å sette noe nytt til verden.
Simon Reynolds presiserer at det ikke er noe galt i å sette pris på gammel musikk. Det er mengden som bekymrer ham.
- Det første eksempelet på nostalgi i rocken kom på 60-tallet, med The Beatles og «Back in The USSR», der de kopierte Chuck Berry. Siden har tendensene vokst med hvert tiår. Det er som den globale oppvarmingen, den begynte ikke i går, men har bygd seg opp gradvis.
- Den gamle popmusikken er kanskje ikke like skadelig som den globale oppvarmingen.
- Nei, la oss beholde perspektivene.
- Har det noe med formatet å gjøre? Kan det tenkes at alt er oppbrukt?
- Popmusikken har noen grunnleggende tema: Kjærlighetssanger, sanger om å føle seg fremmedgjort, musikk du kan danse til. Det kan være en grense for hvor mye nytt du kan få til når disse ikke fungerer lenger.
- Og nå kan vi bare se fram til gjentakelser?
- Jeg har ikke noe svar på dette i boka. Det ser ut som retromania kommer til å være med oss en stund. Etter at jeg skrev boka er Adele blitt den største artisten i verden. Hun er kanskje ikke bare retro, men stilen er basert på Etta James, som nettopp døde. Så har vi Lana Del Rey, som høres ut som definisjonen på alt jeg skriver om, med stilarter som går tilbake til 50- og 60-tallet. Før disse to hadde vi Amy Winehouse. Dette ser bare ut til å fortsette.
- Her er dilemmaet: Todd Rundgren er også på Bylarm. Han har laget en lang rekke vidunderlige poplåter, men er også glad i å eksperimentere med elektronikk og stor lyd. Sist han spilte på Norwegian Wood-festivalen gledet mange seg til å høre gamle favoritter, mens han valgte å spille sitt nye, og ikke veldig gode, album i sin helhet. Han er nå, folk vil ha før. Så hva skal de gjøre?
- Mange artister vil gjerne gå framover, men samtidig må de ta hensyn til publikum. Jeg skriver om Sonic Youth i boka, som har fortsatt å forandre seg, vært avant garde, med som likevel gikk med på å gjøre en turné der de spilte hele albumet «Daydream Nation». Fordi betalingen var god, og folk ville høre dem sånn. Til og med så radikale band kan ta hensyn til publikum.
- Bylarm er egentlig en tumleplass for nye artister for framtida. Har de noen framtid?
- Det finnes mange talentfulle musikere, men mange av de mest interessante de siste 10-15 årene har vært veldig opptatt av fortida. Det er betenkelig at mange av de artistene jeg liker er så opptatt av gamle minner, av å frambringe en fortapt gammel tid.
- Jeg tenker mye på Woody Allens praktfulle «Midnight In Paris». Der hovedpersonen flyttes tilbake til gode, gamle dager, og oppdager at de som levde i de gode gamle dagene lengter tilbake til enda bedre gamle dager.
- Jeg synes det er vanskelig å tro at noen som levde i 1920-årene ville lengte tilbake til 1890. Jeg tror de syntes alt var veldig spennende. Jazzen var ny, konvensjonene ble brutt. Med en følelse av vill energi. Men man vil kanskje alltid ha en mistanke om at samtida er mindre imponerende en fortida, undrer Simon Reynolds.