Fotballade

«Sønn av ei hore! Sønn av ei hore!»

Sangen runger utover Color Line Stadion i Ålesund. Midt på banen står Bjørn Helge Riise. Han skal spille kamp for Lillestrøm mot sine gamle lagkamerater i AaFK. En viktig kamp som Ålesund må vinne dersom de skal sikre plassen i Tippeligaen. Tribunen er smekkfull av venner og kjente. Besteforeldrene til Riise er på plass. Hjemme på Nøtterøy har mamma benket seg foran TV-en sammen med ektemannen Thormod for å se på det de håper skal bli en stor fotballkamp. Først tror de at de må ha hørt feil. Men ett blikk på sønnens ansikt sier at det har de ikke. Bjørn Helge Riise er tydelig ille berørt. Dette var i 2008, det året da Berit Riise sluttet å heie på AaFK.

- Det er veldig trist, men det har vært for mye vondt, det har smertet for mye. Når du opplever å bli hetset på riksdekkende TV når sønnen din spiller kamp, så var det spikeren i kista.

Berit Riise har skrevet et fyrverkeri av en selvbiografi og tar imot Dagsavisen i den hvite eneboligen på Nøtterøy. Det er ikke vanskelig å se hvem eldstesønnen John Arne Riise har fått sitt utseende fra. Med sitt brede smil, firskårne trekk og røde hår ser mamma Riise ut som en voksen, kvinnelig utgave av fotballstjernen.

I «Bare en mamma» forteller landets mest berømte fotballmamma om sitt turbulente liv, om oppvekst, ekteskap, om sønnenes framgang i norsk- og internasjonalt fotballmiljø som hun ble en del av gjennom å ta aktivt grep om eldstesønnen John Arnes karriere som proffspiller. Og hun skriver om forholdet til Ålesund, om beundringen, misunnelsen, forakten.

Historien starter med et knyttneveslag i trynet. På forfatteren. For aller første gang forteller Berit Riise hele historien om sitt voldelige første ekteskap med den nå avdøde faren til John Arne og Bjørn Helge Riise. Hun håper det kan bidra til at andre som opplever vold i hjemmet skal slutte å skamme seg og våge å stå fram.

Berit Riise møtte sin første kjærlighet i 1977 mens hun gikk på idrettsgymnaset på Tingvoll, nabokommunen til Surnadal. Hver helg reiste 17-åringen hjem til foreldrene på Sunndalsøra, men en helg fikk hun bli tilbake på internatet. Det var da hun traff han som hun skulle komme til å gifte seg med. De hadde kun vært sammen i to uker da han slo henne for første gang. Det var på fest. Siden fulgte 10 år med grov mishandling og drapstrusler som fortsatte helt til de to ble skilt. Blant annet forteller Berit Riise hvordan eksmannen brøt seg inn i hjemmet hennes og voldtok henne mens de var separert, en forbrytelse han ble dømt og sonet to år i fengsel for.

For sønnene har det vært et sjokk å høre omfanget av alt mamma gjennomgikk.

- Men da de omsider fikk vite hele sannheten har de bare vist meg støtte og sagt at de skulle ønske at jeg hadde fortalt dem hvor jævlig jeg egentlig hadde hatt det. De visste at faren hadde sittet i fengsel, men det hadde aldri falt meg inn å sette meg ned å fortelle dem detaljene. Men å snakke med dine egne barn om noe sånt, særlig når det gjelder faren deres - som i tillegg er død - det er ikke er naturlig. «Hei, skal jeg fortelle dere hva faren deres gjorde med meg, eller?» Det blir jo bare feil.

Skammen var sterkere enn ønsket om hjelp. Derfor giftet hun seg til tross for advarsler fra familie og venner.

- Jeg har kjempeproblemer med å skuffe folk. Å avlyse ville vært et tap, et nederlag. Det var begynt å komme inn bryllupsgaver, alt var laget til, kjøpt og betalt. Jeg følte meg helt og holdent fanget i situasjonen. Det var flaut.

- Jo, men likevel?

- Dette var i 1980, 32 år siden. Du gikk bare ikke fra bryllupet ditt på den tida. Tenk deg folkesnakket. Vi bodde i ei lita bygd, Sunndalsøra. Alt skulle være bra, utenfra. Man snakket ikke om private ting, det var hysj-hysj.

- Hvorfor ble du så lenge i forholdet?

- Hvis du ser på kvinner som lever i slike forhold så er det gjerne noen fellestrekk, det er kvinner med lav selvtillit, kvinner som har lett for å synes synd på andre, kvinner som tror kjærligheten skal forandre alt. Og kvinnemishandlere finner dem. Jeg tror ikke de kunne gjort det de gjør mot en hvilken som helst dame. Mange hadde gått første gangen.

Først da sønnene John Arne og Bjørn Helge kom til verden tok hun affære. Et TV-program om hjemmevold åpnet øynene. Der fortalte programlederen at 50 prosent av barn av voldelige fedre blir voldelige selv. Det betydde jo at minst én av sønnene hennes statistisk sto i fare for å bli som faren. Hun tok med seg barna og flyttet til en annen by. Problemet var bare at eksmannen flyttet etter. Først da hun og mannen ble skilt ved dom, og hun møtte han som skulle bli hennes nye mann, Thormod Riise, fikk familielivet en normal vending.

Det viste seg tidlig at begge sønnene var begavede fotballspillere. Og Berit Riise, som var fast bestemt på at de aldri skulle føle seg mindreverdige selv om de hadde fått en dårlig start, fulgte dem opp som en hauk. Hun la til rette for at John Arne skulle utvikle det tydelige talentet han var født med.

- Hvordan er det å oppdaget at man har, ikke bare ett, men to barn med helt spesielle ferdigheter?

- Pyton, sier hun tørt.

- Hadde jeg ikke hatt interessen sjøl for idrett så hadde det aldri gått.

«Nå må du passe på så han ikke løper til han stuper», sa familielegen. Berit Riise kjørte løpetrening på John Arne, samme trening hun sjøl hadde fått av faren i ungdommen, da hun selv var en habil idrettsutøver.

- På torsdager kjørte pappa og jeg på med ti 200-metere med bare noen sekunder mellom hver. På den femte-sjette gangen begynte jeg å spy. Det er pyton. Så den treninga kjørte jeg på John Arne også, men jeg lot han løpe oppoverbakke for å trene styrke i beina.

At en mamma legger seg så grundig opp i treningen til sine sønner som hun gjorde, var uvanlig. Men Berit Riise gikk inn for saken med liv og lyst. Sørget for mat i garderoben, hospitering på eldre lag. Hun merket at det fungerte, gutta utmerket seg. Men hun merket at misunnelsen vokste parallelt.

Da John Arne Riise som 17-åring ble oppdaget av Monaco og gikk inn for proffkarriere, fulgte hun med. Hun og ektemannen hadde fått to døtre, så far sluttet i jobben og var hjemmeværende slik at hun hadde ryggen fri. Riise var med å forhandle kontrakter for sønnen, mens andre håvet inn honorarene. Etter en stund fant hun ut at hun like godt kunne utdanne seg til fotballagent, og sånn ble hun første, kvinnelige agenten i Skandinavia.

- På den tiden var det bare én kvinnelig fotballagent i Europa, hun holdt til i England. «Don‘t do it», var rådet hun ga meg, sier Berit Riise.

- Folk kan si hva de vil om kvinner i fotballen, men de er ikke til stede i de posisjonene som virkelig teller. Som dame blir du blir utsatt for ting det er nesten håpløst å beskytte seg mot. Ikke kan du si ifra, og ikke nytter det å spille på guttas lag heller. Om du gjør noe andre mener er feil, eller om du gjør en virkelig feil, ja, da er du ferdig. Sånn er det ikke for menn. Uansett hvor mange ganger en mannlig trener blir sparka, samme hvor mange verv han må gå ifra, er det jaggu meg alltid en ny klubb som vil ha han dagen etter. For en dame er det er klin hakkenes umulig. Sånn er det i Norge, og ute i Europa er det enda verre. Da jeg jobbet aktivt måtte alle middager avsluttes klokka 23.00 for du blir altså ikke sett på med respekt. Alle prøver seg.

- Hva hvis du sier ifra?

- Da blir det sånn «hva er det hu tror hu er, liksom?». Det er en kamp du ikke kan vinne, fordi det bli galt uansett hva du gjør eller sier.

Til tross for at Berit Riise sitter på en stor agentkompetanse, er det ikke blitt noen jobbtilbud på det området.

- Jeg syns det er trist, for jeg er overbevist om at jeg kunne gjort en kanonbra jobb innenfor NFF-systemet. Så vidt jeg vet er det ikke en mamma i hele Europa som har gjort tilsvarende, med å ta agenteksamen, følge gutta helt til en topps i en internasjonal karriere. Det sier seg selv at på den veien har jeg lært mye, og av og til også måttet gjøre upopulære grep for å i vareta våre interesser. Sånt gjør du ikke uten at du har et instinkt for det, sier Berit Riise som i dag jobber som forsikringsrådgiver.

Etter hetsen av Bjørn Helge Riise på Colour Line Stadion i 2008 ville Berit Riise at klubben skulle ta affære slik de ville gjort dersom det var et rasistisk utspill. Kun Kjetil Rekdal reagerte. Han tok det uoppfordret opp i intervjuer etter kampen der han rasende gjorde det tydelig klart at dette var et nytt lavmål for klubben. Dagen etter fikk hun en beklagelse. Hun syns det var svakt.

- Hva slags forhold har du til Ålesund i dag?

- Jeg har et veldig greit forhold til Ålesund, noen av mine beste venninner bor der. Jeg går nok ikke på Color Line stadion, det gjør jeg ikke, sier hun og innrømmer at det er trist.

- Jeg kan forstå at jeg trigger irritasjonen i mange ålesundere fordi jeg gikk til angrep på guden deres, Ivar Morten Normark. For han var en gud for dem, sier Riise. Hun refererer til en direktesending i TV 2s «Tabloid» for snart 10 år siden. Det skulle handle om hennes da 19-årige sønn Bjørn Helge Riises problematiske overgang til Cardiff, en overgang Riise hardnakket hevdet at AaFK prøvde å sabotere. I samtalens hete hevdet Berit Riise at hun var blitt grovt sexsjikanert av klubbledelsen, og lekket Normarks navn til VG.

- Etter det ble det en slags suggesjon. Men jeg viste at jeg tør å tale dem midt imot, og at jeg aldri gir meg. Aldri. Uansett hvor stygge de var mot meg.

- Jeg må svelge kameler når jeg tenker på alle, alle, ALLE de millionene de har tjent på grunn av John Arne og Bjørn Helge, det blir det aldri skrevet om. Den statuen som ble oppført utenfor stadion som en hyllest til John Arne, ble det spetakkel om. Alle vet det er John Arne, kunstneren har sagt det selv. Isteden kalte de den «Fotballspilleren» fordi Normark laget spetakkel. Han snudde også ryggen til under avdukinga.

En dag i 2009 satt Berit Riise på flyet til Stavanger og ønsket at det skulle ramle ned. Hun skulle vitne i Stavanger tingrett mot forretningsmannen Einar Baardsen som sto tiltalt for grovt bedrageri av John Arne Riise. Lønnen Berit Riise skulle ha fått utbetalt som agent for sønnen, fikk hun aldri. I mediene ble hun framstilt som en mamma som hadde sløst bort pengene til sønnen sin, familiehuset måtte selges, og forholdet til eldstesønnen var anstrengt. Men de har skværet opp. Episoden er viet et eget kapittel i boka, men selv sier Riise at hun fortsatt ikke orker å snakke om det.

- Baardsen sådde splid mellom meg og John Arne, og hadde samtidig et gigantisk sugerør inn i min sønns økonomi. 40 millioner ble bare borte. Jeg har aldri hatt mye penger. Det spiste meg opp innvendig. Jeg føler ikke at han har fått straffa si, men min bestemor har alltid sagt at til syvende og sist må du alltid betale for det du har gjort. Og jeg prøver å leve slik John Arne gjør: livet går videre.

Et annet ømt punkt er døtrene Camilla og Amalie, som har levd sine liv i skyggen av sine berømte storebrødre. Berit Riise innrømmer øyeblikkelig at det har vært vanskelig for dem, og i boka skriver hun at det ikke har vært verdt det, ikke minst i de årene hun bodde i utlandet med John Arne. I boka skriver hun om mobbingen de er blitt utsatt for på skolen av lærere og medelever. - Det har ikke vært lett for jentene med en mamma som aldri var hjemme. Yngstedattera mi sier at det eneste hun husker fra barndommen er mamma i telefonen.

Riise blir stille. Ser bort på det legendariske bildet av de to sønnene der de møttes i UEFA cupen på hvert sitt lag, og storebror scorer via foten til lillebror. Hun stryker håndflaten over langbordet.

- Ditta bordet, ja. Det fikk jeg bare beskjed om at jeg måtte ta med da vi flyttet fra det store huset.

Det er her familien samles med jevne mellomrom og har sine legendariske kortspillkvelder. Da går det gjerne ei kule varmt og ender med at et familiemedlem kaster kortene på gulvet i sinne.

- Det er enten Bjørn Helge. Eller meg, sier Berit Riise og ler litt flau.

- Vi tåler nemlig ikke å tape.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no