Og der kjæm a Laila oppover lykkja, bleik og rar i ansiktet, hu har vøri en tur rundt om i stuguom og sagt farvel.
Mor hennes står alvorlig på dørstokken når a kjæm.
- Var det noen heme i Moa?
Jo da, dom var heme i Moa, både mæinn og kjærringa, og tel og med a Bibbi som arbe på pensjonatet, hu hadde lagt seg sjuk i dag så hu sku få sagt adjø.
- Var du innom Sveabakken da?
Visst var hu innom Sveabakken! Hu fekk tel og med myrten hennes Marja! - Den ska du ha på rommet ditt inni byn, sa a Marja. - Denni myrten her plæinte je den sammarn du begynte på skulen, det har vøri myrten din lengi om du itte har visst om det sjøl. Så gret a Marja og gikk innatt.
Og nå blir a Laila blank i aua, og mor hennes tæk et godt tak rundt livet hennes, - Så da, så da, det går nok bra Laila, vi lyt bli vaksne æille en gong. Vi lyt ut og lære væla å kjinne.
Sjå her -.
Og så finn hu mor fram dåpsnåla si, den ska hu Laila få.
- Det er bære ei gammal nål, vil du itte ha a, kæin du kaste a. Og så har je noe ifrå ’n far. Hæin ville gi deg det i dag før han gikk på arbe. Du får pakke opp og sjå på det.
Hu Laila pakker opp.
- Å nei, men mor, det er medaljongen som hæin hadde i klokkjedet, ska je få den -.
Nå græt dom begge to.
- Ja, du får leve så væl da Laila, je ska følje deg bortpå bakken og sjå etter deg så langt je ser deg. Du lyt snart sjå ått å kåmmå deg i vegen, det vente itte toget veit du -.
- Nei, men je ser etter ’n Vesle-Jon je, je reise itte før je har sagt farvel ått hæinom.
- Hæin Jon har vøri borte i hele dag hæin, hæin æ så vanskelig hæin Jon.
- Nei men sjå, der kjæm ’n!
Og der kjæm han Vesle-Jon, han flyg tvers igjønnom byggåker’n og rett imot a Laila.
- Telegram! skrik han. - Je har med telegram. Stasjonsmester’n les det for meg, du ska itte byne i jobben din før om månda’n du Laila, du ska vara heme nesten ei hel viku tel, å je æ så gla!
Men hu Laila blir ittno gla.
Og hu mor får streker i ansiktet.
27. august 1955