«Mannen fra havet» i Vinje er Kjell Erik Kili Olsens bidrag til skulpturlandskap Nordland.

Eventyrlige Bø

Ville tinder, kritthvite strender og myk sørlandsidyll. Spøkelseshærer og hauger av lik. Bli med på eventyr i Bø, helt ytterst mot storhavet i Vesterålen.

Det var en gang en stor og viktig kommune, der fiskerne kom i tusentalls, og havnene sydet av liv. Helt ute mot storhavet klamret de seg fast, på karrige småøyer og under bratte fjell fra tidenes morgen, i mørkenetter og under evig sol. Når stormen blåste opp, eller havskodda kom rullende som draugens nådeløse ullteppe, var det bare å fossro til land det forteste man kunne.

Men det var i årene før veien kom, og de unge menneskene begynte å ta høyere utdannelse i stedet for å ta sjøveien til framtida. Lysene slukket i hus etter hus. Men nå er mange i ferd med å tennes igjen. Og hvilket lys!

 

Villmark

Mil etter mil bukter veien fra Sortland til Vesterålens sørvestligste kommune seg fram mellom blinkende vann, trange fjorder og himmelfjell. Utmark, utrygghet og styggedom som i gamle dager. I dag, et himmelsk paradis for sultne tinderanglere og panoramasugne turister.

Først når vi nærmer oss havet, menneskespor. Den gamle motorveien gikk jo her, helt ytterst, der bilene knapt kommer fram den dag i dag. Hurtigruten, hurtigbåtene og ferjenes rike.

Veien gjennom den 1,6 kilometer lange Ryggedalstunellen kom ikke før i 1980. Fortsatt kan den ta pusten fra selv de mer blaserte turister. Kommunen ligger bare en times kjøring fra Vesterålens hovedstad, Sortland, noe som har gjort området til et populært sted å ha fritidsbolig.

 

Hildrelandet

Eventyrkommunen kaller Bø seg. Hva er vel da mer naturlig enn å legge første stopp til Hildreland i Straume? Det er et fjøsgalleri med kafé, samt en liten butikk med både artige ting - og ei artig dame.

- Bø er som hele Vesterålen i miniatyr. Det er en ukjent perle som akkurat er i ferd med å bli oppdaget, påpeker eier Ingrid Lekven.

Opprinnelig fra Stord, men med 21 år i sekken som bøfjerding. Tidligere bodde det dobbelt så mange i Bø som i dag, rundt 5000-6000 mennesker. I dag er det bare cirka 2800 igjen.

- Vi sliter med å holde på de unge. Men vi har også mange livsstilsflyktninger her. Blant annet fra Tyskland og Nederland, forteller Lekven, som har jobbet med samfunnsutvikling og bolyst i kommunen i mange år.

- Dette er en fantastisk plass å få brukt seg selv, få nye muligheter og posisjoner, og ikke minst nyte det fantastiske friluftslivet, fortsetter hun, og retter på en pute med påskriften «Kjære Gud - hves æg é gravid, la de vær me Knut og ikkje heile Kystvakta».

Sirlig brodert av den nervøse, aggressive korsstingsligaen fra Harstad. Selv elsker hun livet her, et liv med sting i.

Det er noe helt spesielt med å være helt ytterst - mot horisonten og det ukjente.

 

Fortryllende råskap

Og helt, helt ytterst ligger Hovden. Med noen av landets aller fineste, snøhvite strender og, når solen skinner, mest lysende turkise vann. Midnattssol her, og du er et fjærpust unna saligheten.

En smal vei tar deg de 18 kilometerne forbi noen av verdens eldste fjell og 3,5 kilometer med vernet rullesteinsfjære, helt ut til de trassige, små fiskeværene, som ligger i et så rått og karrig landskap at selv dvergbjørka har problemer med å klore seg fast.

Krykkjene, derimot, kan kunsten. Nok en gang har de okkupert berghyllene i Nykvåg og Hovden i et øredøvende tusentall. Ute på de berømte hatteformede fugleøyene rett utenfor, Nykene, hekker lundefugl, alke, krykkje, toppskarv og lomvi, selv om antallet av ukjente årsaker i år og i fjor er langt lavere enn de mange hundre tusen parene som tidligere pleide å hekke her.

 

Et hardt liv

Menneskene har også trukket vekk. Men en håndfull viker ikke. Ektefødt hovding, Eidar Iversen, kommer syklende, og byr på en kopp kaffe.

- Jo, livet var hardt her, det er sikkert, sier han.

Søskenflokken ble, som mange andre, altfor tidlig foreldreløse, og i 1953 måtte han som 17-åring ta hyre og dra på hvalfangst helt til Sydishavet.

- Da hadde jeg aldri vært utenfor Bø kommune!

Den gang telte det lille samfunnet rundt 250 mennesker. Nå er det bare rundt 25 fastboende igjen. Selv er han blitt fast sommergjest, med vinterresidens i Trøndelag.

- Det er værhardt her, blant de røffeste steder i landet. Men vi vet hva vi har. Og om sommeren har vi sola hele døgnet, fortsetter han og smiler.

 

Sørlandsidyll

I sør ligger råskapens superkontrast - en ekte sørlandsidyll. Landskapet flater ut, og bygdene Steine og Vinje har vokst sammen til et bånd av koselige trehus og jorder som ligger spredt ut mot havet, ved lange, flate strender. Et øyeblikk minner det mer om en flik av Danmark. Skagen. Lyset. Fortidsminnene på Føre vitner om at området var et maktsentrum allerede før vikingtiden.

Kollene blir rundere og mykere, og danner en av Vesterålens fineste rygger å gå tur på og vidunderlig i midnattssol. Du kan ta kaffestopp på koselige Losje-hytta underveis. Eller på småtoppene. Og kanskje se en diger ørn som seiler forbi - rett under deg.

Vel nede på den mer enn 100 år gamle Skagakaia post- og dampskipsekspedisjon venter lun nostalgi. Her har deltidsbøfjerding Lone Lamark pusset opp beste- og oldeforeldrenes gamle lokaler og laget et romantisk lite pensjonat og en liten kafé og restaurant.

Nyfisket sei

Fisker Tom Tobiassen kommer innom med dagens fangst på kaia: Nytrukket sommersei og en liten kveite. Få timer senere kan vi nyte seien, med leverkraft som saus. Enkelt. Og himmelsk! Hvilken underkjent fisk! Lamark forklarer årsaken.

- Seien skal spises helt nyfisket. Den skal ikke ligge til neste dag! Selv om vi har vært ute og fisket den klokken ett om natten, må vi koke den med en gang vi kommer hjem, gjerne med et laurbærblad oppi. Så spiser vi den eller serverer den kald med rømme dagen etterpå, formaner Lamark, som også har fått hjelp av kraftkarer i det norske kokkelandslaget for å utvikle nye retter i tillegg til de tradisjonsrike.

Varm rabarbrasuppe med is, etter bestemors oppskrift, passer også perfekt på hvite, nystrøkne damaskduker, omgitt av antikke møbler, et originalt pengeskap og de gamle posthyllene.

Vi sukker mett og nyter roen. Kjenner på den gode stillheten som kun kan råde i gamle hus som er blitt tatt en kjærlig hånd om.

 

Sykkeleldorado

Ute på kaia sitter Eva og Gunnar Hansen fra Sarpsborg og drikker kaffe med gamle kabelsneller om bord. De er på sin fjerde sykkeltur i Nord-Norge, og denne gangen er det yttersida av Vesterålen som står for tur.

- Det er veldig flott her oppe. Og du kommer mye nærmere alt på sykkel, mener de.

En båttur hører også med. Paret har akkurat vært ute og dratt middagskoking i den fine, gamle trerobåten som er til utlån. For steketorsken biter villig bare få meter fra land.

Men alt er ikke bare idyll. På Bø bygdemuseum kan du høre om blodtørstige drauger, illsinte kveiter og hauger med lik i Regine Normanns eventyr.

 

Mannen fra havet

Ytterst på odden utenfor museet ruver en av landsdelens fineste skulpturer - den 4,3 meter høye «Mannen fra havet» av Kjell Erik Killi Olsen. Med blikket mot Storhavet i vest holder han en stor krystallobelisk i sine hender. I sin rygg, en nisje med en kvinne av gull.

Han forteller ikke hva han ser, hva han holder. Om det er framtid, fortid, offergave eller minnesbyrd. Savn eller lengsel. Imens kler kvelden ham i rosa nattdrakt, og lysene tennes i velstelte stuer passet på av nennsomme sommerhender. Men det er fortsatt rom for flere i Vesterålens eventyrland.

På nett: www.visitvesteralen.com