Fortell meg om din reise, fra AUF – du var på Utøya 22. juli – til nettstedet Resett, der du har stilling som «produsent».
– Det har vært en lang reise. Mye har skjedd på de seks årene siden Utøya-angrepet. Jeg studerte da produksjonsteknikk i Liverpool, og det ga meg et grunnlag innenfor produksjonsvirksomhet. I årene etter 22. juli har jeg også skrevet mange kronikker, deltatt i den offentlige debatten, og etter hvert fått en smak for nyhetsbransjen. I Resett kan jeg kombinere de to. Og så har jeg arbeidet mye for å forebygge voldelig ekstremisme, blant annet gjennom Kofi Annan Foundation som engasjerer ungdom mot voldelig ekstremisme i alle former. Det er viktig for meg å arbeide meg noe som kan bidra til å hindre at noe sånt som 22. juli kan skje igjen.
Hva slags nettsted er Resett, og hva er din ambisjon med jobben der?
– Jeg ble invitert med i april, og da hadde Helge Lurås og Mikkel Dobloug allerede snakket om det en stund. De har et veldig annet politisk utgangspunkt enn meg, og jeg synes det står respekt av at de ville ha med en med helt annen bakgrunn. For meg er Resett et prosjekt for å gi bredde til debatten. Et element er å bruke Resett som en plattform til å skape dialog mellom folk med ulike meninger, og at folk blir møtt med dialog og blir lyttet til. Det er viktig at alle føler seg hørt og sett i mediene, og særlig viktig for mennesker i en sårbar situasjon, det kan bidra til å hindre en negativ utvikling.
For å hente fra deres egen beskrivelse av dere selv: Hvilke nye sider av samfunnet er det dere vil belyse?
– Det er vel Helge Lurås sin formulering, men det jeg legger i det, er i hovedsak: Folk der ute føler at de ikke blir tatt på alvor av politikerne og media. Det er et problem. De sidene jeg vil belyse, er de sidene som ikke er godt nok representert i offentligheten.
Hvem er de?
– Det varierer nok veldig, det er vanskelig å sette fingeren på en spesifikk gruppe.
Hva slags reaksjoner har du fått etter at det ble kjent at du skulle jobbe for et nettsted som er blitt plassert utpå høyrefløyen et sted?
– Vi ble jo plassert der allerede før vi hadde skrevet et ord.
Er det feil at dere hører hjemme utpå der et sted?
– Jeg mener det er upresist. Resett er en nyhetskanal, ikke en politisk kanal. Vi skal være der at alle skal føle tilhørighet. Det er nettopp den bredden jeg snakker om.
På forsiden ligger nå en kommentar der en skribent, som presenterer seg som filosof, argumenterer for at vi i Vesten nå ser «det totalitæres spøkelse i et stadig mer ideologisk EU». I løpet av to til tre generasjoner er muslimer og ikke-muslimer like store grupper i Europa, hevder filosofen, før ikke-muslimer raskt kommer i mindretall, mener han. Det later til at han mener at EU-eliten ikke har klart å skape oppslutning om unionen i Europa, og at de nå derfor skifter ut befolkningen. «De er nå i gang med å skifte ut alle Europas folk», skriver han avslutningsvis. Er dette bredden du snakker om?
– Dette er én persons mening.
Men påstanden om at en EU-elite skifter ut befolkningen i Europa – er det et godt utgangspunkt for debatt?
– Meningsinnholdet ligger hos forfatteren. Utover det tror jeg ikke jeg skal si så mye.
Er deres visjon for Resett, å legge til rette for en bredere debatt, kommet godt nok fram, synes du?
– Godt spørsmål, det tror jeg folk på utsiden vet bedre enn oss på innsiden. Selvoppfattelsen er der, hvert fall. En interessant ting med den meningsartikkelen du viser til, er nettopp bredden. Dette er en type meningsinnhold som ikke ellers ville dukket opp i mine nyhetskanaler og meningsbobler. Jeg mener det er en styrke at jeg får lese innhold jeg ikke er enig med.
Men en påstand om at en europeisk elite er i ferd med å skifte ut befolkningen, er en udokumentert konspirasjonsteori. Hvorfor trenger vi det i det offentlige ordskiftet?
– Jeg tror det er bra at vi vet at disse meningene er der, og at vi vet at en del mennesker tror at det er slik ting er. Disse menneskene er der enten vi vil eller ikke. Å akseptere at slike meninger finnes, og så ta til motmæle, er en bedre strategi enn å bannlyse og forvise dem til kommentarfeltene. Det snakket vi mye om under Breivik-rettssaken. At slike meninger finnes, og at vi må imøtegå dem.