PARIS (Dagsavisen): – For meg foregår ikke det at jeg er homofil utenfor familien, jeg er ikke marginal på den måten. Hvis jeg skal sees på som marginal, er det et spørsmål om jus, politikk og moral – målt opp mot en bestemt tid.
Aswat er del et større kollektiv som kjemper for homofiles rettigheter. De driver en nasjonal kampanje for å fjerne kriminaliseringen av homofili i straffeloven.
Han er en av Midtøsten og Nord-Afrikas første homofile som åpent har stått fram som homofil. Vi møter Abdellah Taïa på en kafé i Marais. Det nærmer seg kveld i den franske hovedstaden. Kvartalet er i ferd med å forvandles til den franske homofile middelklassens sjekke-mekka. Vi er definitivt langt fra Salé, arbeiderklassestrøket utenfor den marokkanske hovedstaden der Taïa vokste opp. Faren var vaktmester på et lokalt bibliotek. Moren kunne ikke lese og skrive.
Den marokkanske forfatteren og regissøren har oppholdt seg i Paris i det han kaller et «selvpålagt eksil» siden 1998. Han er oversatt til et titalls språk og utgis på arabisk, til tross for at romanene tematiserer homofili.
– I litteraturen jeg skriver, finnes det et jeg som har lyst til å uttrykke seg. Mot det ikke-uttalte, stillhet og ikke-eksistens. På et gitt tidspunkt, er man nødt til å bli rebell. På grunn av et sinne mot et system. Men også mot seg selv.
Tirsdag snakker han på Oslo Freedom Forum.
LES OGSÅ: Lager film omislamsk radikalisering i Norge
– Taïa er en del av festivalens støtte til utsatte seksuelle minoriteter i Afrika og Midtøsten. Vi ønsker å slå ring om disse aktivistene. Dette er modige stemmer, sier Per Elvestuen i Oslo Freedom Forum.
Abdellah Taïa blir et kjent ansikt for marokkanere flest i 2007. Hans 33-årige ansikt stirrer mot leserne av magasinet Tel Quel når han brettes utover førstesida under tittelen: «Homoseksuell – mot alle odds». Taïa har bodd ni år utenfor Marokko. Han har gitt ut to romaner. Men på en kafé i Casablanca trer han ut av det doble livet. I det øyeblikket påtar han seg, som han selv sier, «for første gang, ansvaret for alt». Han intervjues av en marokkansk journalist og kommer ut av skapet. På hjemmebane. Om natten barrikaderer han hotelldøra med et bord og noen stoler – mot marokkansk sikkerhetstjeneste. Oppslaget er en skandale. Den arabiske avisen al-Massae, en av Marokkos mest leste aviser, tar til orde for å «brenne Taïa». Men Taïa får støtte av den franskspråklige pressen. I 2009 skriver han et brev i samme magasin til moren: «Homoseksualitet forklart for min mor».
Men det er i fattige Salé, byen som skilles av en elv fra Marokkos mer velstående hovedstad, at Abdellah Taïas historie begynner. Familien bor på tre rom: faren sover på ett, eldstebroren på et annet og i stua sover Taïa med seks søstre og moren. I New York Times skriver Taïa om en natt da han var 13. Det er en varm sommernatt. Ingen i familien sover. Fulle menn skriker utenfor familiens hus, de holder alle våkne. De skriker at Taïa skal komme ned til dem og ha sex med dem. Taïa skriver: «Jeg håpet at broren min, min helt, skulle svare dem. At han skulle beskytte meg, i det minste med ord. Alt jeg ønsket var at han skulle si: Kom dere unna! La lillebroren min være i fred.» Familien ligger i taushet. Ingen sier noe. I Salé, inneklemt mellom kroppene, skjønner Taïa at han er «zamel» («homse»). Gutter med feminine trekk brukes av dem som vil i gata. Grensen mellom sex og vold er flytende. På 1980-tallet er ikke Salé koblet på verden. Abdellah Taïa ser egyptisk film på TV. Der dekker ikke kvinnene seg ikke til og alkohol drikkes åpenlyst. I Taïas hode skjer det en kobling mellom film og frihet. Når han er 13 år bestemmer han seg for å lære fransk for å studere film i Paris. Men å skrive på fransk, arven fra Marokkos tid som fransk protektorat, kaller Taïa et «svik»: «Fransk var ikke oss og det uttrykte ikke det fattige».
LES OGSÅ: Hadia Tajik kan aldri svare godt nok!
– Jeg begynte å skrive dagbok på fransk, full av feil og hull. Skriften kom ut av savnet jeg kjente da jeg skrev på fransk om en arabisk-marokkansk verden. Å skrive er å skrive om det man ikke kjenner, det som kommer til en ved hjelp av instrumenter som vi ikke mestrer helt.
– Det var som å være helt alene, innelukket i et rom, i det øyeblikket der din mor eller far kommer inn i rommet. Denne følelsen av at jeg har rett til å gjøre det jeg gjør, at jeg er voksen. Men samtidig denne fryktmekanismen.
Vi er tilbake ved en filminnspilling i Casablanca i 2012. Abdellah Taïa regisserer selv filmatiseringen av romanen Armée du salut (Frelsesarmeen). Det er en av Midtøstens første filmer om homofili. Sikkerhetsvakter står ved filmsettet i Casablanca. Under innspillingen var Taïa nervøs.
– Jeg hadde følelsen av å oppleve noe intimt i et rom med 40 personer – og å stjele dette øyeblikket. Å være en tyv. Fordi den virkeligheten som fortelles har ingen gitt meg velsignelse til å fortelle. Det var som da jeg var liten og kjøpte filmmagasiner uten å ha egne penger. En følelse av å stjele, men samtidig uten skyldfølelse.
En statlig filmaktør har godkjent manuset – i landet der straffelovens paragraf 489 fortsatt straffer «uhemmede eller naturstridige handlinger med et individ av samme kjønn» med opptil tre års fengsel og bøter. Noen måneder tidligere har Universitetet i al-Jadida annonsert at de avlyser en konferanse om Taïas bøker. Islamister og studenter har presset på. I marokkansk presse går debatten varm om at marokkanske skuespillere i Taïas film. Yngre skuespillere spiller mot voksne menn i en film der homofili er tema. En kritiker beskylder Taïa for pedofili.
– Hvorfor fikk du lov til å spille inn filmen?
– Marokkansk film inneholder nå ting der min film blir «soft» i forhold. Det finnes en vilje hos marokkanske filmaktører til å vise virkeligheten slik den faktisk er. Filmen er dessuten finansiert med franske, ikke marokkanske, penger.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Filmen blir vist på filmfestivalene i Toronto og Venezia. Den er laget for å vises i Marokko og har ingen eksplisitte sexscener. Den er allerede vist på en filmfestival i Tanger.
– Mange av dem som møtte på pressekonferansen, kom av nysgjerrighet for å se det jeg representerer, et slags homofilt dyr.
Denne måneden vises filmen på ny i Casablanca og Marrakech. Taïa håper marokkanere nå tør å se filmen for det den er.
Etter angrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris skrev Paris-baserte Taïa i franske Le Monde: «Muslimer må være modige og se seg selv nakne». Hans siste roman handler om innvandrere fra Algerie, Marokko og Iran, som flykter til frihet i Paris, men som likevel stenges ute fra storsamfunnet. Romanen utkom dagen etter angrepet på Charlie Hebdo. Taïa mener muslimer i Frankrike går i tre feller.
– Fra hjemlandet, som hevder å ha sannheten om islam. Fra Vesten som ignorer fullstendig hva det vil si å være muslim. Og fra islamistene som vet hva de trenger å gjøre for å hisse på seg Vesten. For å unngå å havne i disse fellene, må vi ha sans for selvkritikk. Vi må frigjøre oss fra enkelte ting som ikke lenger kan passere når det gjelder islam. Vi må fornye islam, og fornye og revolusjonere vårt forhold til islam, til Koranen og oss selv.
– Ser du denne selvkritikken i dag?
– Selvfølgelig. Også blant den vanlige mann i gata. Men den følges ikke opp av makthavere. I flere land har myndighetene mulighet til å «av-diabolisere» homofili. Men de har interesse av å holde på forvirringen som eksisterer om temaet.
For Taïa er det ikke nok at franske muslimer gjentok hva islam ikke var i etterkant av angrepene. Ved bare å gjenta det, glemmer man hvordan borgerne bringe samfunnet videre, sier han.
– Ved å gjenta hva man ikke er, er det som om man bevisst lukker døra til enhver mulighet for å finne opp noe på nytt.
– Hvordan klarer du å være uavhengig – uten å bli stemplet som marokkaneren i eksil som kritiserer hjemlandet?
– Kritikken stanser ikke ved Marokko, jeg kritiserer urettferdigheten i Frankrike. Jo dypere man kommer inn i litteraturen, jo bedre ser man strukturene av religion, sosial klasse og makt i samfunnet.
– Du er ikke redd for å bli redusert til en representant for en «homofil litteratur»?
– Jeg skriver ikke «homoseksuell litteratur». Jeg skriver med ord. Men homoseksualiteten er til stede hele tida. Jeg vil være tydelig, ærlig, gi et verdig bilde av homofili og fjerne klisjeer.
I løpet av den arabiske våren ble tidsskrifter for homofile lansert i undergrunnen. Det pågår en debatt om homofili i Marokko som er «unik i Midtøsten», mener Taïa. Mens Den islamske staten (IS) dreper homofile, er andre konservative aktører på frammarsj.
– Vi venter på at maktinstitusjonene følger endringene i folks mentalitet, sier Taïa.
Ifølge en undersøkelse fra november i fjor, støtter 83 prosent av marokkanerne homofobi. Taïa, som betegner seg som en «kulturell muslim», mener det alltid har eksistert toleranse for homofili innenfor islam. Han viser til den arabiske filosofen Averroës og den iranske poeten Rumi. Det litterære verket Tusen og én natt, fylt med sex og overskridelse, er den arabiske litteraturens andre referanse etter Koranen, påpeker Taïa.
– Det er et gap mellom dine visjoner og islamisters uttalelser om homofili – som har støtte i grasrota?
– Jeg kan ikke diskutere med folk som i utgangspunktet ikke gir meg retten til å eksistere. Jeg gir islamistene den retten, med deres begrensede visjon av Koranen.
– Det er en annen form for ensomhet for en som er homofil. Verden krever av en at en skal stå ansikt til ansikt med verden alene. Men man kan ikke være alene hele tida.
Abdellah Taïa sier at han kjenner seg ensom.
– Jeg forstår homofile som ønsker at foreldrene deres skal godkjenne legningen deres.
Han har gjort Taïa-navnet verdensberømt og han skriver sin egen familie inn i bøkene.
– Jeg skriver ikke for å fortelle familiehemmeligheter. Men man trenger ikke tillatelse for å skrive en roman. Da er man i noe offisielt og glatt. Jeg vet ikke hva de tenker om det jeg skriver. Men en gang sa søsteren min: «Når skal du skrive en bok bare om moren vår?»
Taïa sier at familien ikke har avvist ham.
– De har skreket til meg, da jeg sto fram. Vi hadde ikke kontakt på to-tre år. Jeg snakket bare med moren min på telefonen. Etterpå kom de tilbake, men ikke for å snakke åpent ut.
Han søker det han kaller en «reparasjon» for overgrep som skjedde i Salé i barndommen. En slik reparasjon kommer aldri, sier han.
– Stillheten, selv når man forsøker å bryte den, kommer alltid tilbake i privatlivet.
Nevøene og niesene leser romanene hans. Taïa snakker om det som et tegn, i inngangen til en ny generasjon. Men hva gjør han med stillheten?
– Jeg har ikke fylt stillheten med noe annet enn filmer og særlig egyptiske film. Jeg har dykket ned i bilder, som ikke var av mitt liv, som jeg fylte med mitt eget. Det førte meg til filmen. Jeg fikk et forhold til bilder som ikke var mine. Jeg fikk tillit til at jeg en dag skulle kunne tørre å fortelle min visjon av Marokko og finne disse egne bildene.
Redaksjonsmedlemmene i tidsskriftet Aswat frykter at den pågående reformen av Marokkos straffelov kan gjøre hverdagen tøffere.
– I utkastet til ny straffelov er homofili fortsatt straffbart, men man har også planer om å øke straffene, sier «Massine», redaksjonsmedlem i Aswat, til Dagsavisen.
Tidsskriftet, som utgis på arabisk, ble startet i 2012 under den arabiske våren for å bryte lydmuren om homofili og sex i lokale medier.
LES OGSÅ: Ber unge muslimer ta avstand fra ekstremisme
Marokko får kritikk fra Human Rights Watch for sine rettssaker mot homofile, senest i mars i år. Holdningene til homofili i Marokko er ofte motstridende, forteller «Massine».
– En økende del av befolkningen avviser homofile. Dette skjer av og til på voldelig vis. Økningen i religiøs radikalisme bidrar til denne økte avvisningen. Radikale islamister ser homofili som pervers oppførsel fra et avvikende Vesten.
Samtidig mobiliserer et voksende sivilsamfunn for rettigheter.
– En mer tolerant oppfatning av seksuelle minoriteter vokser forsiktig fram i Marokko. Dessverre er dette en minoritet med begrenset innflytelse, sier «Massine», som understreker at politisk vilje til å fjerne lovforbudet mot homofili er det viktigste som må skje for homofiles rettigheter.
Ifølge Aswat skjer det jevnlig at personer som mistenkes for homofili pågripes av politiet, også i egne hjem, uten at politiet har bevismateriale.
Dagsavisen har vært i kontakt med det marokkanske justisdepartementet. I går formiddag var ingen tilgjengelig for kommentar.