Thorvalds jul

– Skal du ha litt melk i kaffen, spør Thorvald Stoltenberg.

– Nei takk, det går bra med svart.

Stoltenberg stopper midt i sin prosess med å lage og servere kaffe der borte i kjøkkenkroken, enda han også var godt i gang med en anekdote om da selveste Nelson Mandela fra Sør-Afrika spiste frokost her en gang.

– Vet du hva? Det er ennå ikke en journalist jeg har hatt på kjøkkenet her som har sagt ja takk til melk i kaffen!

Han kommer bort til bordet med en velfylt kaffekopp, og gjentar dette, med styrke.

– Ikke én!

Dette er kanskje ikke den mest oppsiktsvekkende opplysning den 84 år gamle Thorvald Stoltenberg har kommet med i løpet av sitt lange politiske liv. Men når man tenker på hvor mange journalister som må ha sittet her på dette kjøkkenet i Mogens Thorsens vei på Frogner i årenes løp, fra både inn- og utland, er det litt pussig. Er det virkelig ingen journalister som liker melk i kaffen? Og hva med Nelson Mandela på bildet oppe på veggen der, han som sitter der så pertentlig og spiser croissants med kniv og gaffel på Stoltenbergs berømte «frokost-diplomati»-kjøkken – brukte han melk i kaffen?

Noe sier oss at det får vi aldri vite. Mandela er ikke lenger iblant oss, og Stoltenberg får liksom aldri fullført den Mandela-anekdoten han stadig vil begynne på i dette julaften-intervjuet med Dagsavisen. Og det er ikke fordi vi avbryter ham, men fordi han avbryter seg selv, for plutselig kommer han på noe annet og bedre han vil si. Thorvald Stoltenberg er som vanlig full av historier fra sitt tidligere liv som utenriksminister, forsvarsminister, FN-diplomat og Røde Kors-president, men også fra sitt liv som far, bestefar, og enkemann. Dette, og hans genuine glede over å møte mennesker, er nok det som gjør ham så populær som foredragsholder. I 2015 har Stoltenberg holdt mange foredrag over hele landet, og i lokalavisene i Østfold, Troms og i Trøndelag har det gjerne stått etterpå: «Thorvald Stoltenberg hadde forsamlingen i sin hule hånd».

– Har det stått det?

Thorvald Stoltenberg smiler fornøyd.

– Hm, det er ikke på noen måte blitt sånn at alderen har svekket min glede over ros. Tvert imot blir jeg mer glad for ros i dag, nå som jeg er blitt så gammal. Før, når jeg fikk kritikk, kunne jeg si til meg selv: «Bare vent, så skal de få se hvor flink jeg er!» Men nå, nå har du ikke så mye tid på deg. Altså, jeg er ikke pessimist, men når du er 84 år, kan du ikke regne med stort mer enn 20 år til. Dermed blir kritikken mer alvorlig, skjønner du det? For da har du mye mindre tid til å rette det opp, sier Stoltenberg.

[ Les flere Dagsavisen-portretter! ]

Faktisk virker det som om Stoltenberg virkelig har tatt inn over seg dette med tida, så travelt som han har hatt det i år. En ting er alle foredragene han har holdt, men han har også drevet valgkamp for Ap i Oslo, og blitt valgt inn i Oslo bystyre som den eldste i forsamlingen der. Han har deltatt på Aps landsmøte og på Arendalsuka, og han er blitt med filmregissørkjæresten Anja Breien på diverse kulturarrangementer – som Amanda-festivalen i Haugesund i august.

– Du er blitt mer kulturorientert nå, etter at du ble sammen med Anja Breien?

– Ja, det kan man si, humrer Stoltenberg.

– Jeg er mye med Anja på Cinemateket. Praktfullt sted! Og når mine venner ringer og spør – hvor er Thorvald? Da får de svaret: «Jo, Thorvald er på kino». Slik var det ikke før!

Det ringer på døra, en ganske gjennomtrengende, flyplassaktig lyd, som om noen hvert øyeblikk vil rope over «callingen»: «Vi har en melding til alle reisende!».

– Det er nok Anja, sier Stoltenberg, og reiser seg fra bordet.

Dørklokka ringer igjen, litt iltert nå.

– Jada, jada, jada, sier Stoltenberg på vei til døra. Det går ikke så veldig fort.

– Jeg kommer, jeg kommer!

Like etter kommer ganske riktig Anja Breien opp, hun skal bare legge noe innkjøpt is i kjøleskapet. Før hun går, er hun borte hos Stoltenberg og klapper ham på kinnet.

– Ha det, skatten min! Vi ringes seinere? Ja, vi ringes, nikker Stoltenberg, som virker helt uanfektet av at Dagsavisens fotograf knipser bilder av ham mens han snakker. Hun spøker med at han nesten er litt for høy til få med på bildet.

– Jeg er 1,86 høy, opplyser Stoltenberg.

– Og jeg veier 96 kilo. Noen syns jo det er altfor mye. Men da svarer jeg at gjennomsnittsvekta for landslaget i håndball for menn, er nettopp 96 kilo. Ja, det har jeg sjekket! Men det er visst ikke et så godt argument som jeg trodde, for det er åpenbart mer muskler på landslaget i håndball, enn det er på meg.

Stoltenberg har for lengst fått øye på croissantene Dagsavisen har med i en pose (dette er helt tilfeldig, og ikke ment som en gest til den croissant-spisende Mandela på veggen). Stoltenberg betrakter croissantene med et sultent blikk, men nøyer seg med en halv.

– Jeg prøver å styre meg selv lite grann, jeg er litt for glad det søte, sier han skyldbevisst.

Stoltenberg har elsket søtsaker siden han var en liten gutt som bodde i Inkognitogaten like borti her på Frogner, og pleide å få «skrell», altså poser med kakesmuler, fra snille damer bak disken på Samsons bakeri. Sist Dagsavisen satt på dette kjøkkenet, for tre år siden, serverte han julekake med jamaicanske rosiner i. Da hadde det bare gått sju uker siden han mistet sin ektefelle Karin. På den tida, i desember 2012, hadde han fortsatt tre barn i live: Jens, som ennå var statsminister, Camilla, som nettopp var blitt direktør ved Folkehelseinstituttet, og yngstedatteren Nini, som glad satt ved siden av faren Thorvald i Rådhuset under det årets fredsprisutdeling bare noen dager senere.

Halvannet år senere, i juli 2014, døde Nini, 51 år gammel. Begravelsen hennes ble overført på TV, og Thorvald Stoltenberg ble den sørgende «rikspappaen» i alle medier, åpen som han er om gleder og sorger. Og nå, før jul, er det Nini han tenker mye på. Som tidligere høykommissær for flyktninger og Røde Kors-president kan han snakke om den store flyktningkrisen, som Barentssamarbeidets far kan snakke om det nære norsk-russiske naboforholdet i nord, på tross av syklende flyktninger over Storskog. Som tidligere utenriks- og forsvarsminister har han sitt å si om både stormaktsspillet rundt Syria, og om europeiske lands vurderinger om militære og politiske tiltak for å få slutt på krigen. Men akkurat i dag, like før jul, og halvannet år etter Ninis død, er det henne, og norsk narkotikapolitikk han tenker aller mest på. Hun var fram til hun døde av sykdom, selv en sterk stemme i norsk narkotikadebatt.

LES OGSÅ: Nini Stoltenberg er død

– Av en eller annen grunn som jeg skjønner mindre og mindre av, så er ikke folk så opptatt av dette feltet, sier Stoltenberg, tydelig skuffet.

– Jeg sto en gang i spissen for en aksjon for trafikksikkerhet, og holdt appell om trafikksikkerhet på E18 foran mange tusen som gikk i fakkeltog. Nå for et år siden, var jeg med på å arrangere et utendørsmøte i Spikersuppa om kampen mot narkotikadødsfall. Det kom 300 mennesker, mange av dem var selv narkomane, eller pårørende av narkomane. Og dette når man vet at det er nærmere 250 mennesker som dør hvert år av såkalte «narkorelaterte sykdommer» og overdoser. I trafikken dør det rundt 150 hvert år. Det er for mye, det også, men det er flere som dør av narkotika enn i trafikken. Likevel er det så stille omkring det, sier Stoltenberg, som savner modige politikere som snakker høyt om dette problemet i den offentlige debatten.

– Men for å si det litt brutalt: Jeg tror ikke en politiker får en eneste stemme på å hjelpe en narkoman. Derfor er det så viktig at dette blir en folkesak, for den debatten som er, foregår gjerne mellom eksperter. Den norske narkotikapolitikken må framfor alt fornyes og endres, sier Stoltenberg, som flere ganger har uttalt at han er svært skuffet over at 2010-rapporten fra hans eget, regjeringsoppnevnte utvalg, Stoltenberg-utvalget, ser ut til å ha blitt lagt i en skuff. Der foreslo utvalget en rekke tiltak, blant annet heroinassistert behandling.

– Intet har kommet ut av denne rapporten. Intet!

Stoltenberg får ukentlig telefoner fra fortvilte pårørende og narkomane, som slåss mot sykdommen. Folk kommer også bort til ham på gaten, og vil snakke med ham om dette, også de narkomane selv. «Alle» vet nå om Thorvald Stoltenbergs personlige kamp for datteren Nini.

– Jeg kan forstå, rent følelsesmessig, at de som ikke er direkte berørt av narkotikaens tragedie, ikke føler seg grepet av dette spørsmålet. Jeg skal også være den første til å innse at narkomane ikke alltid ser så tiltalende ut. De snøvler mye, de er skitne, man er kanskje redd for sprøytene deres ... De har ikke alltid så voldsom tiltrekningskraft. Men de er i høyeste grad mennesker, meget talentfulle og snille mennesker, sier Stoltenberg.

– Ville du vært så personlig engasjert i dette om det ikke hadde vært for Nini?

– Nei. Jeg må være såpass ærlig med både meg selv og deg at jeg må si at jeg tror ikke det.

– Er engasjementet ditt mot narkotika blitt om mulig enda sterkere etter at Nini gikk bort?

– Det engasjementet har nok vært det samme hele tida. Mine følelser for saken er sånn sett de samme. Men Nini var mitt livs prosjekt. Min ambisjon var å se henne gjennom avhengigheten. Jeg vil jo si at hun hadde kommet seg gjennom det da hun døde. Hun gikk på skrivekurs, og jeg følte at hun var på rett vei. Men så døde hun, ikke av en overdose, men av sykdom. Men problemet til en tidligere narkoman er at man blir sløv, hun fulgte ikke opp legens råd og gikk ikke til sjekk.

Stoltenberg tar en pause, plukker atspredt på den halvspiste croissanten.

– Hvis Nini hadde ant hvilken posisjon hun hadde som menneske! Jeg tror det hadde gledet henne, for hun hadde ikke store tanker om seg selv. Vi ble advart mot å ta begravelsen i Uranienborg kirke, for den er jo så stor, med plass til over 600 mennesker. Kirka ble stappa full. Det gjorde inntrykk på oss alle. Det var fantastisk, midt oppe i det hele, sier Stoltenberg stolt, og legger til:

– Jeg tenker på henne hver dag, jeg. Det å miste et barn er helt vanvittig. Spørsmålet er jo: Kunne du gjort noe annerledes? Jeg, som var sammen med henne nesten daglig? Dette må man leve med. Da hun levde, tenkte jeg ikke så mye på skyldspørsmålet, jeg bare konset på å få henne frisk. Nå er hun død, og tankene kommer. Jeg får mange telefoner fra pårørende: «Hva gjør jeg? Min datter, min sønn eller min ektefelle er blitt narkoman».

LES OGSÅ: Trøster seg med omtalen av Nini

– Hva svarer du da?

– At jeg ikke har noe fasitsvar. Narkomane er som andre mennesker, de er forskjellige, og må hjelpes på ulik måte. Men jeg har ett råd: Du må aldri gi opp. Du må stå på. Du må aldri gi opp. Dette gjelder egentlig alt i livet, mener Stoltenberg.

Stoltenberg omtaler gjerne seg selv som «en ukuelig optimist». Men det er tydelig at han begynner å bli lei av å vente på en endring i narkotikapolitikken.

– Sju europeiske land har innført heroinassistert behandling. Jeg forstår ikke hvorfor ikke Norge kan prøve i alle fall, sier Stoltenberg, med klar adresse til helseminister Bent Høie. Men ett av høydepunktene i Thorvald Stoltenbergs liv i 2015, var at Aps landsmøte i det minste vedtok å prøve dette ut. På et pressebilde ser vi ham sitte der i salen sammen med sin gamle sjef, den tidligere statsminister Gro Brundtland. I året som gikk er han også blitt avbildet sammen med sønnen Jens, den tidligere statsministeren.

– Folk spør meg om jeg gir råd til Jens, nå som han er generalsekretær i NATO. Nei, jeg gjør ikke det! Han trenger ikke mitt råd, dette greier han fint selv. Men jeg snakker med ham nesten daglig, på samme måte som jeg daglig snakker med min datter Camilla. Jeg har alltid prøvd å snakke daglig med barna. Selv om de begge nå er over 50, så kan jeg fortsatt høre det på barnas stemmeleie om de har det bra eller ikke. (Uansett hva de svarer). Det er vel slik det er med foreldre og barn.

– Men hvordan er det å ha en sønn som leder NATO i en så urolig tid?

– Jeg er stolt av ham, og han er en meget rolig fyr. Jeg tror han greier seg bra. Min kone Karin, som var en mye mer nøktern type, sa det en gang: «Thorvald, nå må du slutte å ringe barna. De er voksne nå». «Men de syns det er så hyggelig», sa jeg. «Det er klart de ikke vil si noe om til deg, om de ikke syns det er så hyggelig!» Så slutta jeg å ringe da, i noen uker kanskje. Da begynte barna å ringe meg, sier Stoltenberg fornøyd.

– Etter hvert skjønte hun jo det, at vi fortsatte. Karin var en fantastisk dame, full av humor og selvironi, og jævlig skarp. Forholdet til Anja i dag minner meg om forholdet jeg hadde til Karin. Jeg trenger – og jeg vet det sjæl – selvstendige, sterke kvinnfolk. En partner som ikke er redd for å kritisere meg, eller slå i bordet når det er noe. En som holder orden på meg.

Stoltenberg «slår» litt forsiktig på kjøkkenbordet når han sier dette.

– Anja og jeg kan godt sitte om kveldene og snakke om kjærestene våre, min Karin og hennes Knut. Vi er ikke redde for å nevne navnene deres.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Thorvald Stoltenberg tror at jula blir som før, med samling her i Mogens Thorsens gate på julaften.

– Jeg håper og tror det, og dette er en familie som er meget glad i hverandre. Det eneste jeg trenger for at det skal bli jul, er familien. De første julene etter at Karin og Nini døde, og for den saks skyld, Ninis venn Karljohn – det var hardt. Det var virkelig hardt. Da tenker du ikke på om sildesalaten er på plass, da tenker du på dem som ikke sitter der lenger, på sine faste plasser. Det er ikke så lenge siden Nini døde, vet du, bare halvannet år. Det å miste et barn er helt annerledes enn å miste en ektefelle, i alle fall for meg. Du kan ikke klage når du har fått lov til å leve med et menneske så lenge, og hun dør når hun er 81 år. Men at Nini skulle forsvinne når hun bare var 51 år, på et tidspunkt da hun var på rett vei – det syns jeg var ...

Stoltenberg blir sittende en stund og grunne på hvilket ord han vil bruke.

– Det syns jeg var – urimelig. Jeg tenker på henne hver eneste dag, men jeg tenker også på hvor vanvittig heldig jeg er som fikk en ny, strålende kjæreste som Anja. Jeg ble spurt en gang om jeg ikke syns det var litt raskt å få en kjæreste etter Karins død. Da svarte jeg: «Nei. For samlivet med Karin, det ga sånn mersmak at det ikke er noe rart jeg raskt fikk en partner igjen». Var ikke det jævla godt svart? Jeg syns det var jævla godt svart!

Og oppe på bildet på kjøkkenveggen er det nesten som om den evig croissant-spisende Nelson Mandela også nikker til dette, og er enig.